Sang surere enn stanken av en festivaldo

En gang i tiden var Stone Roses verdens beste band. Men på Øya?

08.08.2012 Oslo,
Stone Roses på Øyafestivalen.
Foto: Jo Straube / Dagbladet
08.08.2012 Oslo, Stone Roses på Øyafestivalen. Foto: Jo Straube / Dagbladet Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

«Fløtt dere». Mannen på rundt førti dytter seg fram gjennom folkemengden. Stone Roses-vokalist Ian Brown har nettopp løpt ut på scenen. De første bassakkordene til "I wanna be adored" har akkurat sneket seg ut av høyttalerne. Mannen dytter hardere for å komme lenger fram.

«Sorry, ass. Men dette har jeg har jeg venta på i femogtjue år!».

Stone Roses fra Manchester. Legendariske. Melodramatiske. Tragiske.

Historien om gutta som lagde vakker, sår og ekstremt elegant danseindie, men som ikke klarte å ivareta suksessen. Øyafestivalen hadde huket tak i et band ingen trodde de skulle få se live på denne siden av 00-tallet. Satt på spissen kunne denne reunionkonserten bli omtrent som de to albumene de ga ut før de imploderte i 1996, «The Stone Roses» (1989) og «The second coming»(1994). 

Fantastisk eller forferdelig. Legendarisk eller latterlig.

Heldigvis ble det begge deler.

Gitarist John Squire, bassist Mani og trommis Reni holdt seg for det meste i skinnet. Spant ut bandets elegante grooves og klare gitarlyd med rapunzel-finesse. Jevnt og trutt.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer