Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Sang surere enn stanken av en festivaldo

En gang i tiden var Stone Roses verdens beste band. Men på Øya?

08.08.2012 Oslo,
Stone Roses på Øyafestivalen.
Foto: Jo Straube / Dagbladet
08.08.2012 Oslo, Stone Roses på Øyafestivalen. Foto: Jo Straube / Dagbladet Vis mer

«Fløtt dere».
Mannen på rundt førti dytter seg fram gjennom folkemengden. Stone Roses-vokalist Ian Brown har nettopp løpt ut på scenen. De første bassakkordene til "I wanna be adored" har akkurat sneket seg ut av høyttalerne.
Mannen dytter hardere for å komme lenger fram.

«Sorry, ass. Men dette har jeg har jeg venta på i femogtjue år!».

Stone Roses fra Manchester. Legendariske. Melodramatiske. Tragiske.

Historien om gutta som lagde vakker, sår og ekstremt elegant danseindie, men som ikke klarte å ivareta suksessen. Øyafestivalen hadde huket tak i et band ingen trodde de skulle få se live på denne siden av 00-tallet. Satt på spissen kunne denne reunionkonserten bli omtrent som de to albumene de ga ut før de imploderte i 1996, «The Stone Roses» (1989) og «The second coming»(1994). 

Fantastisk eller forferdelig.
Legendarisk eller latterlig.

Heldigvis ble det begge deler.

Gitarist John Squire, bassist Mani og trommis Reni holdt seg for det meste i skinnet. Spant ut bandets elegante grooves og klare gitarlyd med rapunzel-finesse. Jevnt og trutt.

Det var ok, noe som betydde at det meste sto og falt på vokalist Ian Browns dagsform som frontfigur.

Og det begynte ikke bra. Den forsofne kroppen var stivere enn enn heisekran, men han sang i det minste ganske rent. Noe som ikke skulle vare lenge. Etter hvert som settet skred frem viste det seg at det var ren bingo om Ian Brown ville komme inn i låta på riktig tone eller ikke.

Annen hver låt var surere enn stanken fra en festivaldo.

Dette preget resten av bandet, som etter hvert så ut som om det var i ferd med å forgå av kjedsomhet. Og publikum også, som begynte å bevege seg mot Susanne Sundfør-konserten på den andre siden av festivalområdet. Det slo ikke gnister før hitrekka «Waterfall», «This is the one» og «I am the resurrection» endelig fikk publikum til å danse mot slutten.

Da hjalp det ikke at de en gang i tiden var verdens beste band. 
Det var for sent.

OSLO  20120808.
Øyafestivalen 2012.
The Stone Roses under Øya-festivalen i Middelalderparken i Oslo.
Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix
OSLO 20120808. Øyafestivalen 2012. The Stone Roses under Øya-festivalen i Middelalderparken i Oslo. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix Vis mer
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media