Sangen fra et hjerte

Natt til 9. september 1960 døde Jussi Björling av hjerteattakk mens han sov i sitt sommerhus på Siarö i Stockholms skjærgård. Han var på høyden av sin karriere, var verdens mest etterspurte tenor, en folkehelt i Sverige og en betydelig levemann.

Han hadde en stemme som var så ubegripelig vakker at det ikke er til å undres over at det til enhver tid den dag i dag er friske blomster på graven hans i Borlänge.

Jussi Björling hadde en flenge i hjertet - og han sang den ut.

Skjebnens makt

Om han ikke var født til en sangkarriere, var det i alle fall ikke langt unna. Allerede som femåring startet hans myndige far David sangundervisningen for unge Jussi. Slik han hadde gjort det med hans to eldre brødre før ham. Gösta, Olle og Jussi Björling ble sammen med faren en betagende kvartett som turnerte Sverige rundt med stor suksess.

De var også i Amerika i 1920, hvor de første dokumenterte lydbåndopptakene med Jussis stemme ble gjort. Da var han 11 år.

En kveld i New York hadde David fått tak i fire billetter til Metropolitan-operaen for seg og sine sønner. Men de ville på westernfilm i stedet, og maste slik at David til slutt ga seg. Jussi angret hele livet på valget av Bill Hart som skyteglad sheriff:

Hovedrolleinnehaver i operaen den kvelden var hans seinere store idol, tenoren Enrico Caruso, i «Pagliacci».

Tidlig start

Jussi fikk en tøff start på livet. Moren Ester døde av tuberkulose da han var seks år. I 1926 ble brødrene farløse da David døde av sprukken blindtarm. Jussis kone Anna-Lisa skriver i biografien «Jussi» at dette var tap han aldri kom over, og som var med på å forme det berømte, björlingske melankolske i stemmen.

Den unge Jussis ekstraordinære talent var allerede da blitt oppdaget, og før han var 18 år var han tatt opp ved operahøyskolen i Stockholm.

Og ikke minst tatt under vingene til den legendariske operasjef John Forsell ved Kungliga Operan. Han ble Jussis viktigste læremester ved siden av faren.

Det er ingen overdrivelse å si at karrieren bare gikk oppover derfra. En strålende teknikk og en fullendt, varm klang fulgte stemmen fra starten av, og blendet alle på sin vei. Han debuterte på operascenen i Stockholm i 1930, på Metropolitan allerede som 27-åring i «La Bohhme» i 1938. Somrene tilbrakte han med familien på Siarö, men resten av året var han konstant på farten verden over.

Mørke makter

Triumfene var utallige, publikum og kritikerne overveldet. Han mottok ytterst lite anmelderslakt i sitt liv.

Et av de morsomme unntak er historien fra slutten av 30-tallet da komponisten og musikkanmelderen Wilhelm Peterson-Berger ga ham heller lunken omtale i ei Stockholms-avis. Jussi leste anmeldelsen i raseri, kastet seg inn i bilen og kjørte ut til hans bolig utenfor hovedstaden.

Hushjelpen gjenkjente bilen som var på vei opp mot huset, vekket Peterson-Berger, som spratt opp, fikk på seg morgenkåpe og gikk ut på trappa. Men ikke uten ei flaske champagne og to glass, som han hilste Jussi med og ropte: «Välkommen, storsångare!»

Episoden ble til et tre dager fyllekalas, og ingen av Jussis familiemedlemmer ante hvor han var.

Og her er vi framme ved et mørkt kapittel ved Jussi Björling. Alkoholen hadde et alvorlig nakketak på tenoren gjennom hele hans liv. I den engelskspråklige «Jussi» har Anna-Lisa skrevet et eget kapittel som simpelthen heter «Jussi Björling - Alcoholic». Det er ingen vakker historie. Men bare unntaksvis gikk alkoholmisbruket utover hans profesjonelle liv. Avlysningene han etter hvert ble kjent for, skyldtes som oftest helseproblemer. Men i enkelte perioder mellom opptredenene kunne han forsvinne fra familien i dager og uker, og gå på fylla med «kamerater». Hver gang ble han hentet hjem av familien. Han var aldri voldelig mot dem, men situasjonen var selvfølgelig svært vanskelig likevel.

I 1951 gikk det så langt at Anna-Lisa Björling fylte ut skilsmissepapirene, uten at hun tok skrittet fullt ut.

I Norge

Jussi var ingen engel, selv om han sang som en. Han fikk tre barn med sin Anna-Lisa, men også to utenfor ekteskap. Det første før han giftet seg, og det andre mens kona var gravid med deres første barn. En utholdende kvinne, med andre ord. Men biografien hennes etterlater ingen tvil om at det tross alle vanskeligheter var sterk kjærlighet innad i familien.

Det harde livet tok likevel på. I 1956- 57 begynte de første hjerteproblemene å melde seg.

I mars 1960 fikk han et mindre hjerteattakk midt under en oppføring av «La Bohhme» i Covent Garden i London. Men etter en nærmere 50 minutter lang pause kom han på scenen igjen. Jussi ville gjennomføre konserten fordi dronningmoren satt i salen.

Björling var også flere ganger i Norge, om han ikke kunne kalles en flittig gjest. Debuten her skjedde på Nationaltheatret den 26. mai i 1934 med Kungliga Operan i «Don Giovanni».

Han sang seinere på konserter i Oslo, Skien og Bergen, blant annet akkompagnert av Robert Levin. Konserten fra Bergen er å få på plate.

Jussi Björlings stemme finnes vel dokumentert på hundrevis av innspillinger, fra den første spede starten med brødrene i 1920 til en litt sliten «Dein ist mein ganzes Herz» fra sommeren 1960. En enkelt favoritt er det umulig for en jussianer å plukke ut. Men det er klart at hans Rodolfo i «La Bohhme»-innspillingen fra 1956 med Victoria de los Angeles og sir Thomas Beecham ruver i musikkhistorien.

«Songs in Swedish»

Hans varme utstråling kommer likevel kanskje aller best til uttrykk i ikke-operamateriale. På plata «Songs in Swedish» synger han, ja, svenske sanger, med en glød som er uslitelig. Lytt for eksempel til spor 5, «Aftonstemning» av August Körling. Nærmere nirvana kommer du ikke - i hvert fall ikke på svensk.