Sangen om Amerika

500 år og 50 sanger.

CD-BOKS: Sangene kan handle om indianernes kamp mot hvit undertrykkelse, de kan være «musikk til arbeidet» på bomullsplantasjene eller på fabrikken, de kan brukes for å bygge åndelige og moralske verdier eller for å protestere mot krig og urett – for å nevne bare noe. Det er bare å plukke – eller …? Hvor starter du hvis du skal velge 50 sanger som beskriver følgende fem temaer i amerikansk historie: «United we stand, Divided we fall», «War and Peace», «Work», «Families at Home and on the Move» og «Faith and Ideals»?

Ambisiøst

Det var derfor et ambisiøst prosjekt musiker, låtskriver og produsent Ed Pettersen tok fatt på da han, på initiativ fra daværende justisminister Janet Reno, startet arbeidet med å samle inn materialet til – og spille inn – denne tre cd-ers samlingen. Ni år seinere foreligger et imponerende dokument som beskriver en rekke aspekter ved nasjonens historie gjennom ord og toner – hovedsakelig i folk-, country- og bluegrassdrakt. Og – premissleverandøren til tross – det er alt annet enn offisiøst.

Red, White & Blue

De tre cd-ene har fått navn etter fargene i flagget. «Red» består av sanger i «folkets eie» (tradisjonelle sanger uten kjent opphav) fra perioden 1492–1860 – fra «Lakota Dream Song» til «Dixie’s Land». «White» tar for seg perioden 1861–1945, og hopper fra John Philip Sousas «Stars And Stripes Forever» (spilt på ukulele!) til Woody Guthries «Deportee (Plane Wreck at Los Gatos)» og «Reuben James».

«Blue» omhandler etterkrigstida, representert med sanger som Bob Dylans «The Times They Are A Changin’», James Browns «Say It Loud (I’m Black and I’m Proud)», Neil Youngs «Ohio», Marvin Gayes «What’s Going On?», Johnny Cashs «Apache Tears» og Bruce Springsteens «Youngstown» og «Streets of Philadelphia» i nye versjoner, mens hele prosjektet avsluttes med USAs «alternative nasjonalsang», Woody Guthries «This Land Is Your Land», framført av John Mellencamp.

Skjebnedagen 11. september minnes med countrystjerne Alan Jacksons «Where Were You When The World Stopped Turning», mens hiphop-æraen representeres gjennom sylskarpe «The Message» av Grandmaster Flash & The Furious Five.

Så kan man jo begynne å diskutere om de rette artistene og låtene er representert? Vel, det er nesten en umulig debatt, siden valget må bli subjektivt.

Kjente og ukjente

Det enkleste ville selvfølgelig være å hente fram originalinnspillingene, men i stedet er sangene tolket på nytt – av et artistbeite med et imponerende spenn. Det er noe av grunnen til at dette er blitt så vellykket. Kanskje husker du Beth Nielsen Chapman, men har du hørt om Fisk Jubilee Singers? Her gjør de høyst minneverdige versjoner av «Sometimes I Feel Like A Motherless Child» og «Go Down Moses». Marah går Pogues i næringa på «John Brown’s Body» og hårene har ennå ikke lagt seg helt etter Janis Ians versjon av «Johnny I Hardly Knew Ye».

Likevel, det mest interessante er kanskje at ingen av artistene er superstjerner. Her er riktignok halvkjente størrelser som Martha Wainwright, The Blind Boys of Alabama, Jim Lauderdale, Bettye LaVette, Kim Richey, BR549, Tim O’ Brien, Ben Taylor, The Del McCoury Band, Take 6 (som synger nasjonalsangen, «The Star Spangled Banner», a cappella) og den nye folkguruen Devendra Banhart. Men hovedtyngden utgjøres av mer ukjente navn og outsidere fra indie-scenen – fra Danielson og Folk Family Robinson (brødrene Chris og Rich Robinson fra Black Crowes med faren Stan og Don Herron fra BR549) til Freedy Johnston og Old Crow Medicine Show.

Dermed blir dette også en hyllest og en håndsrekning til en underskog av artister som kan trenge å få ta et skritt fram. De bør være stolte av å få være med på et uhyre velprodusert – og viktig – musikalsk dokument.