Anmeldelse: Petter Northug - «Petters jul»

Sangen til et angrende juletroll

Klart du skal få komme hjem til jul, Petter, men ikke ta bilen er du grei.

Foto: Skjermdump / Facebook
Foto: Skjermdump / Facebook Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«Petters Jul»

Petter Northug

Plateselskap: Martin K Music

«Det er noe perfekt over alt sammen.»
Se alle anmeldelser

Når den første ordentlige vinterkulda endelig har begynt å sveipe innover det ganske land, er det trygt å si at vi nærmer oss slutten på trollets tiår.

Ikke trollet fra Dovregubbens hall eller harry norske turistsjapper. Trollet fra internettets barnslig opprørske kriker og kroker. Opprøret som i riktig mengde kan være det man trenger en dag for å skratte bort samfunnets stadig mer påtatte dydsignalisering. Trollene har vunnet presidentvalg, jekket ned selvgode kjendiser og gått baklengs over målstreken til både glede og irritasjon.

Årets siste trollstrek

Når selve trollungen over alle trollunga, Petter Northug, slipper en uventet julelåt – komplementert med hjemmesnekra musikkvideo av typen «synge følsomt i studio med begge hender godt plantet på hodetelefonene» – er det med andre ord naturlig å tenke i banene av en siste trollstrek før året er omme. Åpningslinjene i seg selv argumenterer heller ikke for et seriøst forsøk på en ny juleklassiker.

«Det e jul over by og land / Ett år e gått, ka har æ stelt i stand / Har itj vært snill gutt i år / Tvile på at æ julgava får.»

Men etterhvert som julesviska ruller videre, kan man ikke noe annet enn å sette spørsmålstegn ved hvor grensen mellom tull og alvor går i Northugs joviale julegave. Kall gjerne låta selvopptatt, men hvilke moderne julealbum og -låter er vel ikke det? Hvorfor trenger vi stadig nye utgivelser med kjente fjes som synger gamle schlægere for å dra opp eget platesalg på slutten av året?

- For å sitere Tupac

Petter har i alle fall skrevet sin egen låt. Sangen til et angrende juletroll. En tapt folkesønn som mistet seg selv slik talløse stjerner har gjort før ham. Som har latt seg forlede av den kjemiske snøens falske selvsikkerhet etter at den naturlige rusen svant hen i medaljenes bakside.

«Æ e ingen drømmesønn / Men æ har en julebønn / Kan æ få kom hjæm / Te ribbe og riskrem,» synger den gamle skikongen angrende.

Som Tupac en gang sa, «Only god can judge mehh!». I et land hvor selv rapperne er streite, sunne forbilder, trenger vi en NorThug. Vår egen Jon Jones om du vil. En like deler talentfull og arrogant fyr som både kan hylles, drite seg ut, hylles igjen, drite seg enda mer ut, og fortsatt få riskrem.

Det burde strengt tatt gjelde for oss alle. Mer riskrem, mindre ris. Personlig begynner jeg med denne anmeldelsen.

Falsk snø og fersk ribbe

For hva er vel bedre enn en velregissert vei tilbake fra offentlig skam, pakket inn til jul i en svulstig trønderrock-ballade. Det er noe perfekt over alt sammen. Fra den falske snøen som faller ned over hovedpersonen, til tekstklisjeene, fersk ribbe i furukjøkken og den røde trøndertråden som faller høytydelig på plass (låta ble visstnok skrevet for mange herrans år siden av storebroren til D’sound-trommis og musikalsk viking Kim Ofstad).

Fra alvor til spøk til alvor igjen. Jeg har fortsatt det forbanna refrenget i hodet etter én runde på øret. Er det ikke det alt handler om da? Så bare kom hjem du Petter, men ikke ta bilen er du grei.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer