TRILOGI FULLFØRT: I to knappe bind har Jon Fosse fulgt opp sitt mesterverk «Andvake». Med «Kveldsvævd» blir kjærlighetsfortellingen avsluttet.
 FOTO: TORBJØRN BERG / DAGBLADET
TRILOGI FULLFØRT: I to knappe bind har Jon Fosse fulgt opp sitt mesterverk «Andvake». Med «Kveldsvævd» blir kjærlighetsfortellingen avsluttet. FOTO: TORBJØRN BERG / DAGBLADETVis mer

Sangen til kjærligheten

Jon Fosse har skrevet tredje del av sin «Andvake»-trilogi. Den vil bli stående i vår litteraturhistorie.

• Les også: Jon Fosse vil ikke skrive mer teater.

ANMELDELSE: I 2007 ga Jon Fosse ut «Andvake», en vakker og urovekkende fortelling om spelemannen Asle, som dreper for å skape liv for Alida, seg selv og barnet de venter.

Historien fortalte om et «star-crossed» kjærlighetspar i det førmoderne Norge, der ordene mante fram en verden mellom bibelske referanser og populære fortellinger, i Jon Fosses høyst personlige intense, åpne språk, forunderlig lett og tungt på samme tid.
Alene i Bjørgvin
I 2012 kom andre bok i trilogien, «Olavs draumar» — der vi igjen møter Asle, på vei til Bjørgvin for å kjøpe ringer, slik at han og Alida kan gi seg ut for ektefolk. Mens kjæreste og barn venter, møter Asle konsekvensene av sine tidligere gjerninger. Drømmen om ringer blir avsporet av ønsket om å skjenke verdens vakreste armbånd til sin elskede. Imens lar en nærmest handlingslammet Asle nettet snøres om seg selv. Boka sluttet hos mestermannen, på Bjørgvins rettersted.

I årets utgivelse, «Kveldsvævd» fortsetter fortellingen. Forlaget kaller boka en frittstående fortsettelse. Den kan leses for seg, men det er likevel ingen tvil om at man får best utbytte av den om man først leser de to andre romanene i trilogien. Denne gangen fortelles historien i ettertid: Det er Ales, Alidas datter, hun som ennå verken var født eller unnfanget der forrige bind sluttet, vi nå blir ledet inn i sagaen gjennom.
Et nytt liv
Datteren er selv blitt en gammel kone, som igjen minnes sin mor Alida som gammel. Slik dras den nesten førhistoriske fortellingen nærmere vår egen tid, der vi sammen med Ales kan skue bakover mot en ensom og utsultet Alida. Hun er alene i Bjørgvin med sin lille gutt Sigvald tett mot brystet. Dit har hun dratt for å finne igjen sin Asle. Hun kjenner ennå ikke hans skjebne. En kjenning fra Dylgja, en mann langt eldre enn henne, viser omsorg. Hun får mat, hun får et sted å sove, hun får en tilbud om tjeneste i hans hus. Og hun får vite hvor alene hun nå er, i en verden uten Asle. En Asle som likevel fortsatt er der for henne, som hun kan sanse i naturen rundt seg. En Asle som til slutt får gitt henne sin kostbare gave, i gull og med blå perler, en kjærlighetsgave hun kjenner uten å kunne kjenne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og slik seiler hun mot et nytt liv, et liv der Asle likevel skal være med. Og der hun en gang, som gammel, igjen skal forenes med ham, med havet og vinden.
En mytisk verden
Fosses nye bok har fått sjangerbetegnelsen fortelling. Den har ikke mange sider, er kanskje nærmere en lang novelle enn en kort roman. Fosses språk fanger en sanselig virkelighet. Den gir fortellingen en rikhet som både er tung og lett, fysisk nær og mytisk åpen. Asle og Ales' univers er en verden der de elskende kan snakke sammen på tvers av liv og død, der fortellingen lever videre på tvers av tid og generasjoner, i en slekt der Sigvald vokser opp som tredje generasjon spelemann. Han får selv en spelemannsønn, men denne spelemannen får gitt ut sine dikt. Og den dikteren heter Jon, som forfatteren selv.

I Fosses tekst er det nærmest som om historien selv lever og strekker ut sine fabeltråder til vår tid. Språket er klassisk Fosse: Enkelt, men manende. Åpent søkende, men samtidig helt presist. Fortellingen vever sammen den mytiske fortida i «Andvake» med en tid nærmere opp mot vår. En tid der handlingene ikke lenger er like urovekkende som i «Andvake». Selv om de elskende har mistet hverandre, gis kjærligheten rom. Det er som om verden er blitt varmere. Med Fosses stemme blir den krevende fortellerformen gjort tilgjengelig. Gjentakelsene og de rytmiske, men myke setningene gir fortellingen en sanglig kvalitet. Presisjonen lar oss følge seilbåten som bringer Alida til sin nye tilværelse helt til trygt feste ved brygga.
Josef og Maria
Selv om verken dette bindet eller det forrige har samme urovekkende fletting av kjærlighet og vold vi fant «Andvake», gir boka en annen, mer harmoniserende kvalitet. Det er som den nye mannen i Alidas liv gir rom og trygghet til at hennes første og store kjærlighet kan leve videre. Den nye tegnes nærmest som en tålmodig Josef som bringer sin Maria hjem. Og der Asle gikk til sin skjebne som drapsmann nesten som paralysert i «Olavs draumer», går Alida roligere sin i møte. Det er som hun er lettere forenet med livet enn ham.

Jon Fosse har fått landets æresbolig for kunstnere, «Grotten». Han har skrevet en serie skuespill som har gitt ham et ry langt utenfor landets grenser, og som har fått flere til å regne ham som en mulig Nobelpriskandidat. Han står for oversettelser av klassikere skrevet med en rolig autoritet som åpner tekstene, uten selv å stå i veien. Men hans fortellinger viser hans kvaliteter i en sjanger der vi kanskje kan se dem best.

Jon Fosse er en av våre mest særpregede forfattere, en mystiker hvis språk lar naturen leve, en dikter som med sin stemme får prosa til å synge.

Sangen til kjærligheten