Foto: Border Music
Foto: Border MusicVis mer

Sanger så bra at du ser for deg at Meryl Streep spiller hovedrollen i dem

Mary Chapin Carpenter på høyde med egne bestenoteringer.

ALBUM: Da det anerkjente country- og rockprodusenten Dave Cobb tidligere i år ga ut et konseptalbum der han fikk hjelp av diverse like anerkjente klienter, påpekte jeg den store fristelsen som ligger i å spå Cobb som en ny Rick Rubin-skikkelse, en go-to-guy når en artist ønsker å rendyrke sitt uttrykk, lage den platen som gir den definitive, renskårne framstillingen av seg selv som artist.

Nå kommer Mary Chapin Carpenter (58) seilende med en ny Cobb-produsert plate som i mangt og mye gjør dette.

«The Things That We Are Made Of»

Mary Chapin Carpenter

5 1 6
Plateselskap:

Lambent Light / Border Music

Se alle anmeldelser

Det er samtidig ytterst viktig å legge til at Chapin Carpenter på ingen måte har behov for noen redningsaksjon, snarere tvert i mot, hun har holdt høy, konsistent kvalitet gjennom mange år og trenger bare raffinert foredling. Det var snarere den litt tvangsmessige markedsføringen av henne som countryartist gjennom 90-tallet som var det mest utydeliggjørende.

Det var like fullt en kjempesuksess den gangen - for eksempel hennes versjon av Lucinda Williams' fabelaktig fine «Passionate Kisses», og sikret en rekke Grammy-priser til peishyllen, men hun bør først og fremst betraktes som en klassisk singer/songwriter, i rett linje fra Laurel Canyon og Austin, personlige bekjennelser og karakterdrevne fortellinger i skjønn forening.

Sanger så bra at du ser for deg at Meryl Streep spiller hovedrollen i dem

Så også på «The Things That We Are Made Of», som markerer en ny start etter hennes selvreflekterende, litt Joni Mitchell/«Both Sides Now»-aktige orkestrale sveip gjennom tidligere karrierehøydepunkter fra 2014, «Songs From The Movie».

På sitt beste skriver hun grublende og fintfølende dramatikk i popformat, modne sanger om vendepunkter og stemningskurver i livets høst så man formelig ser for seg Sally Field eller Meryl Streep spille hovedrollen i dem.

Musikalsk er det nedpå folkpop på høyde med det beste hun har gjort, Cobbs jobb i produsentstolen er å holde tilbake, ikke stå i veien for sangene, strengt tatt bare hjelpe henne med optimal lyssetting og subtil instrumentell variasjon.

Det går stort sett relativt sakte her, «Map Of My Heart» er et uptempo, utmerket unntak fra midtempogrunnstillingen, og det er få tilløp til den glinsende countrypopen hun ble kjent for på 90-tallet.

Men det er en uimotståelig styrke i den ujålete, håndverksmessige skikkeligheten, fra den småputrende folkpopen i «Something Tamed Something Wild» til den veltempererte, elegante twangen i «What Does It Mean To Travel». Det står ingenting tilbake for tidligere bragder.