Sangeren som politiker

Mens Bono er alle presidenters mann, fikk Woody Guthrie FBI på nakken når han sang for en bedre verden.

ONSDAG STÅR Bono og U2 på scenen på Valle Hovin for tredje gang på 12 år. I 1993 ringte Bono opp daværende fiskeriminister Jan Henry T. Olsen og snakket hvalfangst, i 1997 satte han og bandet seg fast inni et digert egg da de skulle gjøre storstilt entré - et av moderne stadionrocks morsommere Spinal Tap-øyeblikk fra virkeligheten.Slik har vi altså fått vår egen «norske» illustrasjon på spennet i Bonos altomfattende persona - fra politiker til keitete entertainer og tilbake igjen. Selv en relativt overflatisk DNA-test av Bono-skikkelsen, fører oss til en rekke inspiratorer fra øverste hylle: Elvis, Jesus, John F. Kennedy, pappa, Mannen I Gata, Bob Dylan, Frank Sinatra, Johnny Cash, Mannen På Puben. Og Woody Guthrie.

BONOs STORPOLITISKE, Verdens Redningsmann-franchise skylder Guthrie en hel del. Troen på at musikk kan endre verden til det bedre. Troen på at Sangeren kan framføre politiske budskap mer effektivt og nå ut til flere mennesker enn kjedelige menn i dress og slips som snakker med ord folk ikke forstår. Dessuten har U2 absorbert såpass store mengder americana at det har vært helt umulig å unngå dustbowl-estetikken som Guthrie, sammen med blant andre John Steinbeck, må få en del av skylda for. U2 har da også spilt inn en Woody Guthrie-sang - «Jesus Christ». Det skjedde midt i deres mest amerikanifiserte epoke («The Joshua Tree» og «Rattle & Hum») på slutten av 80-tallet, da gruppa sammen med blant andre Bob Dylan, Bruce Springsteen og Brian Wilson deltok på plata «Folkways», som hyllet Guthrie og den svarte folksangeren Huddie «Leadbelly» Ledbetter.

WOODY GUTHRIES GITAR med det kjente klistremerket «This Machine Kills Fascist» er blitt et raddiskulturelt ikon, om ikke på høyde med Alberto Kordas Che Guevara-portrett, så i hvert fall i samme sjanger og med en anstendig utbredelse.Slagordet har også gitt navn til både en fersk 3CD-boks med et nennsomt utvalg Guthrie-innspillinger og en nesten tre timer lang DVD-dokumentar som gis ut i disse dager. Guthrie-studenten Jay Farrar har dessuten kalt den nye plata til countryrockbandet Son Volt «Okemah and the Melody of Riot» - etter Guthries fødested i Oklahoma. DVD-dokumentaren er relativt uspektakulær hva gjelder intervjuobjekter - her er ingen Bono, ingen Dylan, ingen Bruce Springsteen til å kaste lys over sin helt - men den tar det igjen med grundig, klok, kronologisk og bullshitfri biografifortelling med engelske Billy Bragg som kommentator. Bragg har sin Guthrie-troverdighet i orden, sammen med Wilco satte han musikk til uutgitte Guthrie-tekster på to fine «Mermaid Avenue»-plater for noen år siden. Banjoplukkingen til en 84 år gammel, jeanskledd Pete Seeger er dessuten en trivelig bonus på DVD-en. Hva gjelder filmens klokskap og innsikt, er Guthrie-biografen Ed Cray - de to konkurrerte med hverandre i en skjeggvekstkonkurranse på 50-tallet - en mann med interessante perspektiver og en usentimental holdning til Guthries mørkere sider, som hans notoriske utroskap, mange glattcelleopphold, periodevise kleptomani og «interessante» personlige hygiene.

TIL FORSKJELL FRA Bono, som seiler opp som en slags verdensminister med global sikkerhetsklarering og backstagepass til ethvert rundebordsmøte, var det ikke rare varmen Woodrow Wilson «Woody» Guthrie ble møtt med av the establishment i sin samtid i USA. Selv om han har levert folkekjære sangboklåter og til og med USAs uoffisielle nasjonalsang «This Land Is Your Land».Dette illustrerer på effektivt vis hvor stor avstand det faktisk er fra prepopulærkulturen og et kommunismeparanoid klima i amerikansk politikk for 50 år siden, og til dagens hverdag hvor popstjerner i utgangspunktet er apolitiske, subsidiært vifter de med en lite substansiell «krig-og-fred-og-sånn»-fane, og den eneste som skiller, er om du er for eller imot president Bush.Bonos politiske rolle handler mest om å legge kraft og makt - i egenskap av å lede verdens største rockband - bak allmenne, selvsagte og ukontroversielle politiske standpunkter, samtidig som han utnytter statslederes sterke PR-forfengelighet til fulle. Bono møter politikerne, bygger U2-varemerket, og klarer kanskje å gi en kynisk president eller statsminister litt dårlig samvittighet for u-landsgjelda eller global oppvarming. Sagt på en annen måte: Statsminister Kjell Magne Bondevik skulle nok gjerne også ha loggført et Bono-møte i sin kommende biografi.

GUTHRIES POLITISKE agenda var derimot av det mest radikale slaget, og befant seg et betydelig stykke til venstre for hva senator Joseph McCarthy synes var gangbart for amerikanske borgere i etterkrigstida. Kanskje var det ikke annet å vente enn at FBI måtte overvåke Guthrie som en mulig trussel mot den nasjonale sikkerhet. Du kan si at Woody Guthrie levde på the edge , mens Bono bare har en gitarist som heter The Edge.