Sanksjonene må fjernes

I dag markeres den internasjonale Røde Kors-dagen verden over. I Norge skal en del av pengene fra aksjonen gå til ofrene i Irak.

Ungene i Bagdad lever på en søppelhaug, uten tilgang til rent vann og med kloakken flytende åpent. Barna går ikke på skole, og familiene er arbeidsløse. Det er sivilbefolkningen som er rammet av sanksjonene - ikke regimet og Saddam Hussein. Samtidig ser det ut til at de sterke parter i dette politiske spillet er tilfredse med status quo. Det bekymrer de 24 millioner irakere som nå strever for å få endene til å møtes og som blir syke av forurenset vann. Og det bør bekymre oss alle. Ved å fortsette sanksjonene på denne måten, er vi med på å øke lidelsene til millioner av uskyldige ofre i Irak.

Vi kjører mot Bagdad. Mot oss dundrer svære trailere med olje, på vei til Jordan og ut på det store oljemarkedet. Samme vei som oss kjører trailere lastet med nøye oppmålte matrasjoner bestående av ris, bønner, olje og hvete. Det skal leveres ut til folket i bytte mot oljen. Hver familie får utdelt en eske med de mest nødvendige matvarer og hygieneartikler, men ingen proteiner. Dermed må alle likevel skaffe penger til kjøtt og egg. Hvordan klarer man det når det er 50 prosent arbeidsløshet, og de som har arbeid tjener fem- sju dollar i måneden?

Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) har jobbet i Irak siden 1980. De første 10 årene først og fremst med besøk til krigsfanger tatt etter krigen mellom Iran og Irak. Under Gulfkrigen i 1991 var ICRC den eneste tilstedeværende internasjonale organisasjonen som brakte humanitær assistanse til krigsofrene. Etter krigen og den første akutte nødhjelpsfasen har ICRC konsentrert seg om helse, rent vann og renovasjon.

ICRC-sjefen Beat Schweizer, som nå har vært i landet i to år, er krystallklar i sin konklusjon. Det må komme friske penger inn til Irak som kan sette i gang produksjon og rehabilitering, sette folk i arbeid og få sving på samfunnsøkonomien. Man kan aldri bruke humanitær assistanse til å løse de politiske problemene. Det at de irakiske myndigheter ikke kan bruke oljepenger i landet, gjør at samfunnet faller sammen. Elendig renovasjon og mangel på rent drikkevann er nå den største helsemessige trussel for sivilbefolkningen. Om det ikke snart kommer en politisk løsning vil samfunnet, som tidligere holdt vesteuropeisk standard, bli lagt helt i grus.

Olje-for-mat-programmet kom i stand i 1996 for å avhjelpe den alvorlige matmangelen og underernæringen som den gang ble påvist i folket som følge av sanksjonene. Sanksjonskomiteen åpnet for at Irak kunne selge olje for to milliarder dollar hvert halvår i bytte mot mat og medisiner. Men det ble raskt klart at dette ikke var nok til å redusere underernæringen blant barn eller å sikre grunnleggende medisiner. I 1998 ba Kofi Annan innstendig om utvidelse av olje-for-mat-programmet ved økning av oljesalget til 5,2 milliarder dollar halvåret. Det ble gjort, og verdenssamfunnet trodde dermed at sivilbefolkningen skulle få tilstrekkelig humanitær hjelp.

Men olje-for-mat-programmet utgjør et stort byråkrati. Alle de irakiske ønskene og bestillingene med hensyn til mat, medisiner og utstyr må møysommelig skrives ned, begrunnes og forklares. Så skal de sjekkes og godkjennes av sanksjonskomiteen. Dersom noen i komiteen mener at et vareslag kan brukes i våpenindustrien, blir det ikke godkjent. Slik blir mange av varene holdt tilbake, noen i årevis.

For eksempel blir klor som er nødvendig for å rense vann, holdt tilbake. Dette gjelder også natriumklorid og vannrensingsfiltre, slik at produksjonen av intravenøs næring rammes. Nå dekkes kun en tredjedel av landsbehovet. Intravenøs næring er livsviktig for små barn med alvorlig diaré, noe det er stadig flere tilfeller av i Irak. Slik dør barn som en direkte følge av sanksjonene.

Til og med Tun Myat, som er sjefen for FN-organisasjonen som er satt til å overvåke olje-for-mat-programmet, sier at de sliter med et stort byråkrati som gjør livet vanskelig for irakerne (rundt 800- 900 personer).

- Dersom noen av spesifikasjonene ikke er klare nok, sendes listene tilbake for å få ytterligere forklaringer. Det tar i alle fall et halvt år fra en bestilling er gjort, til varen kan komme, dersom den blir godkjent, forklarer Myat, når vi treffer ham i Bagdad.

Den siste rapporten fra hans kontor viser tydelig hvor vanskelig dette er: Hele 1600 bestillinger er satt «på vent». 1300 av disse bestillingene var for varer til humanitær assistanse, og i forrige seksmånedersperiode kom kun en tredjedel av den maten som var bestilt.

I sør lever befolkningen i frykt for stadige nye bombeangrep, både fra amerikanske og britiske fly og fra Iran. De lever med faren for å tråkke på en av de hundretusener av miner som fortsatt befinner seg i området eller komme borti en av de 60000 udetonerte klasebombene som ble sluppet over sørområdene under og rett etter Gulfkrigen. Hver uke får sykehuset i Basra inn fire til seks nye mineofre, og for 14 dager siden ble det skutt 60 granater fra Iran inn i grensebyen Amara der sju sivile ble drept og mange hundre såret.

Befolkningen i sør lever dessuten i reell frykt for ettervirkningene av utarmet uran som beviselig befinner seg i store mengder sand og støv over hele området. I løpet av de siste 10 årene har helsemyndighetene i Irak registrert at antall krefttilfeller i sør er fem- seks ganger høyere enn i resten av landet. De har registrert helt nye kreftformer, og de har registrert et høyt antall deformerte fostre. De har hele tiden ment at dette skyldes utarmet uran og ønsket internasjonal granskning etter Gulfkrigen, men verden har ikke villet ta dette inn over seg. Først etter at utarmet uran ble et tema i Europa etter Kosovo-krigen, har verden begynt å interessere seg også for ettervirkningene i Irak. Nå skal WHO gå i gang med en helseundersøkelse i sør for å prøve å finne en sammenheng.

Den totale isolasjonen, det daglige strevet for å skaffe nok penger til mat og mangelen på muligheter begynner nå å tære på folks mentale helse. Schweizer snakker om en hel generasjon av unger som ikke har tilstrekkelige oppvekstvilkår. De har dårlig helse, de går ikke på skole fordi de må hjelpe til med å skaffe penger til familien, de blir ikke inspirert og har få muligheter.

WHOs øverste representant i Irak, dr. Ghulam R. Popal, har registrert et økende antall skilsmisser de siste årene og at det er færre som gifter seg. Alt dette ser han på som utslag av en kollektiv depresjon. Et annet utslag av sanksjonene er at det ikke er lov til å importere verken bøker, vitenskapelige tidsskrifter eller datamaskiner. Irakiske universiteter klarer dermed ikke å opprettholde sin tradisjonelt høye standard i utdanningen.

Utgangspunktet for sanksjonene var å redde sivilbefolkningen og verdenssamfunnet fra kjemiske og kjernefysiske våpen og å hindre ytterligere krig. De var ment å ramme regimet. Realiteten i Irak er at sanksjonene rammer sivilbefolkningen meget hardt, mens de så langt ser ut til å ha styrket regimet. Sør-Afrika er ett eksempel på at sanksjoner har lyktes. For øvrig viser erfaring at sanksjoner i svært liten grad har ført til de ønskede politiske endringer. Sanksjonene må fjernes. Vi kan ikke lenger sitte og se på at majoriteten av 24 millioner mennesker lider.