Sankt Georgs kamp er over

Forfatteren, professoren og samfunnsrefseren GEORG JOHANNESEN døde under en svømmetur i Egypt julaften, 74 år gammel.

  • Jan Erik Vold om Georg Johannesen

    Mange mennesker var redde for Georg Johannesen. Ordene lynte når han snakket. Han kunne få granitt til å slå sprekker med bare et øyekast.

    Men farlig var han ikke, hvis man da ikke var redd for ord. Det kunne man selvfølgelig ha grunn til, når de kom fra Georg Johannesen. Han hadde dem i sin makt.


    Humoristen


    For den som ble kjent med Georg Johannesen, som så å si ble sluppet inn i vismannens grotte, var han en vennlig mann; raus og lattermild. Den humoristiske Georg Johannesen var et oppkomme av vidd og oppfinnsomhet. Som foredragsholder kunne han framstå som den rene standupkomiker - med et manus skrevet av Bertolt Brecht, Homer og profeten Jeremias. Snart var han en refser, i neste øyeblikk en gnistrende forteller.

    På sitt aller beste var han lyriker, en av Norges største gjennom alle tider.

    Å møte Georg Johannesen på gata kunne bli innledningen til et symposium av kunnskap og analytisk kraft.

    Mens man selv kanskje smatt inn med et stikkord eller et fattig innkast mens Johannesen en sjelden gang var på innpust, kunne den eksplosive bergenseren virvle rundt seg med improviserte utlegninger av verdensklasse, på et ganske alminnelig gatehjørne i Bergen eller Oslo - mens verden utenfor hastet forbi som om ingenting hadde skjedd.

    Debutromanen «Høst i mars» kom ut i 1957, samtidig med Axel Jensens «Ikaros». De to ble seinere nære venner. En ny vind blåste. Johannesen sto fram som en politisk beatforfatter; med en roman om ung kjærlighet og revolusjonær vilje.


    Lyrikeren


    De tre diktsamlingene «Dikt» (1959), «Nye dikt» (1961) og «Ars Moriendi» (1965) er klassikere - fylt med en språkleken, virtuos, kontant poesi. Skarpe bilder, udødelige konflikter - aktuell norsk virkelighet under stjernenes synsvinkel. Johannesen beviste at det gikk an å skrive dikt etter Auschwitz. Hvem andre enn ham kunne finne på å kombinere Korea-krigen med «mitt første samleie»?

    «Ars Moriendi», de sju dødsmåter, ble i 1999 fulgt opp med comebacksamlingen «Ars Vivendi», de sju levemåter. Utforskningen av de sju dødssynder ble utfylt med en gjennomgang av de sju dyder. Kunsten å dø vek plassen for kunsten å leve.


    Essayisten


    Ingen nordmann kjente essaykunsten bedre enn Georg Johannesen. «Om den norske tenkemåten» (1975) og «Om den norske skrivemåten» (1981) - begge utgitt med kritthvitt omslag i Fakkelserien - er obligatorisk pensum. Pluss den ene samlingen etter den andre der forfatteren polerer sin finurlige form, spekket med paradokser, bakvendtheter, halsbrekkende metaforer, synliggjørende analogier, perspektiver med en enestående kritisk kraft.

    Johannesen kalte uten å nøle Dagsrevyen for en av verdens beste kriminalfortellinger og telefonkatalogen Norges største roman. Virkeligheten fant han snarere i et dikt av kineseren Tu Fu, i en salme av Grundtvig eller på et rosemalt fat fra Telemark.


    Intervjuobjektet


    Å intervjue Georg Johannesen var gjerne en ekspedisjon av Himalaya-dimensjoner. Samtalene kunne foregå over dager, med påfølgende krampe i høyre hånd og tarmslyng på hjernen. Slike intervjuer var samarbeidsprosjekter. Et av dem bar tittelen «Den gode, den onde og den bjørnsonske». Det handlet om Bjørnstjerne Bjørnsons innflytelse på norsk åndsliv. Intervjuet forsynte sitatspaltene i norske aviser med treffende formuleringer i ukevis etterpå.

    Georg Johannesen var en opprørsk sannsiger i ordenes labyrint. Som professor i retorikk kunne han hvert eneste knep i kampen med ordene. Hans kritikk kunne være bitende. Men han tok sjelden opp enkeltsaker. Han var ingen refser som Jens Bjørneboe. Han fikk ikke den gjennomslagskraft han kunne fortjent. Til det var han i beste forstand for utydelig for makthavere med mildt sagt gjennomsnittlig intellektuell kapasitet


    Klassikeren


    Georg Johannesen savnet dannelse blant norske politikere. Han mente det var for mange «håndballjenter og blårusspresidenter i norsk politikk». Når fantes det sist en «lærd» person i en norsk regjering?

    Spørsmålet blir hengende der, etter at Georg Johannesen tok sin siste svømmetur, på selveste julaften. I Egypt, i klassisk farvann. Det var der han hørte hjemme.

    Johannesen startet sin løpebane med en magistergradsavhandling om vårmotivet hos Olaf Bull, lyrikeren som engang skrev: «Det vanvidd, at ved en enkelts død, tider, gater, hele komplekser synker i havet ...» . Sjelden kjennes dette sitatet mer treffende enn det gjør i tilfellet Georg Johannesen. Det norske kulturlivet har ikke råd til å miste folk av hans kaliber.

    Det skjer dessverre likevel.

DØDE JULAFTEN: Georg Johannesen, en av de mest dominerende skikkelsene i norsk kulturliv de siste 50 åra, døde julaften.