FILM: Det fineste ved «One Day» er at den føles så livsnær. Og at den setter måten vi forteller kjærlighetshistorier på, i relieff.

I populærkulturen følger de store romansene den velprøvde spenningskurven som antikke greske tragedier og Hollywood-sjangre har felles: En introduksjon av en konflikt følges av en bratt stigning mot en konfrontasjon og et klimaks, fulgt av ny innsikt og en harmonigjenopprettende avrunding. Men slik er det jo ofte ikke.

Fomler «One Day» får sin særegne struktur fra bestselgerromanen den er basert på. David Nicholls roman kikker inn i livene til Emma (Anne Hathaway) og Dexter (Jim Sturgess) på samme dag, 15. juli, i tyve år. De møtes på avgangsfesten på college. Hun er rakrygget og rappkjeftet, men med en myk kjerne, han er en velstående laps med glimt i øyet som er fullt klar over sin egen uimotståelighet.

Gjennom å sjekke hvordan det står til med dem med et års mellomrom, lar forfatteren og filmskaperne oss følge de to gjennom romantiske og profesjonelle opp- og nedturer, mens de fomler med å finne ut at det egentlig er hverandre de vil ha.