Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Debatt: Mobbing

Sånn snakker jo guttene til oss nesten hele tida

Et nytt skoleår er igang, og som mammaen min alltid sa, nye muligheter. Jeg bruker min nye mulighet til å dele.

Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
Foto: Shutterstock / NTB Scanpix Vis mer
Meninger

Jeg kunne se på lang avstand at det var noe. Det var helt tilfeldig at jeg møtte henne. Hun var ferdig på skolen, og jeg hadde trent. Hun sto og ventet på at trikken skulle kjøre forbi. Trikken var langt unna, men hun husket tydeligvis det alle unger i Oslo lærer tidlig - trikken er fus i alt.

Hun klemte meg hardt, hodet hennes rakk meg så vidt til magen. Pappahjertet mitt verket, fordi dette var unormalt og vondt. Hva har skjedd? Ingenting, hvisket hun. Kom igjen, jeg skal ikke bli sint, løy jeg. Det rant fra de store brune øynene. Hun visste at jeg kom til å bli sint, og derfor ble følelsen i magen verre da hun bestemte seg for å fortelle.

Vi var ute i skolegården, og de sa stygge ting til henne. Henne var venninnen, skjønte jeg. Jeg ba dem om å slutte, sånn du har sagt, pappa. At jeg skal være tøff, og være der for vennene mine.

Ja, så bra da, trøstet jeg. Det var ikke så bra. De sluttet, men når jeg hadde hentet sekken, ventet de på meg i gangen. Tre stykker, og de slapp meg ikke forbi. Bare stengte veien og begynte å kalle meg ting. Han ene sa at jeg var den eneste jenta han kjente i fjerdeklasse som hadde hatt bart siden førsteklasse og at jeg var jævlig stygg.

De andre guttene hadde ledd høyt.

Jeg kjente hjertet slå hardere, og det presset bak øynene. Hun fortsatte mer bestemt nå. Så spurte den andre gutten om mamma var død. Jeg sa ingenting, men så skrek han til meg. ER MORA DI DØD? Jeg nikket, og alle tre lo igjen. Vet du hvorfor mora di er død, hadde gutten fortsatt. Han ventet ikke på noe svar. FORDI HUN VAR EI JÆVLA FITTE.

Pappa, jeg brydde meg ikke om det han ene sa om meg, men det han andre sa om mamma gjorde meg sint og trist. Mamma er familie, jo.

Jeg nikket. Skjønte hva hun mente. Barnet mitt er sterkt, og vet at hun er bra nok. Hun tok hånden min og klemte den. Bra hun ikke var i hodet mitt, for der var det stygt. Både hun og jeg visste at helvete var løs, og at hver stein kom til å bli snudd. Hvert eneste sandkorn, og selv det ville ikke være nok.

Vestli 1978, jeg er fire år og står i gata og ser opp på mammaen min. Hun står på balkongen og roper. Roper at det er middag. Jeg ser opp på henne og roper IKKE PAEN, med den lille barnestemmen min som sleit utrolig med bokstaven F. Mamma sto bare og gapte der oppe. Hun var helt stille, og jeg kjente at kroppen ble veldig urolig. Tydeligvis ikke urolig nok. PAEN, skrek jeg igjen. Denne gangen enda høyere. Høyt nok til at mamma våknet. Hun så på meg med det blikket, ja game over-blikket. Ikke noe stille før stormen, det er Katrina og du kommer deg aldri unna. Mamma pratet, hun trengte ikke å rope. Orkanen tok med seg ordene ned fra fjerde etasje. Hører jeg deg banne en gang til, så kommer jeg ned og vasker munnen din med såpe.

Jeg fikk vel bare blackout og en «Thelma og Louise»-følelse 13 år før filmen ble lagd, eller et sånt, ikke piss på strømgjerdet-moment. Et eller annet kortsluttet. Jeg satte hendene i siden, løftet hodet, og skrek det høyeste jeg kunne. PAEN PAEN PAEN PAEN PAEN.

Før det siste PAEN var ferdig, var mamma borte og jeg begynte å løpe. Nike-reklamene var bare ljug. Skoen hjalp ingenting. To sterke armer løftet meg opp, og nå gikk alt veldig fort.

Over gangbrua, opp trappene, smellet i døren, vannet som sprutet i vasken, og smaken av lanosåpestykket. Rundt meg var det snørr, tårer, såpebobler og mamma sin stemme. Nå skjønner du at det jeg sier skjer - og aldri bann igjen.

Jeg og kjæresten min så på de to sommerbrune jentene rundt spisebordet. De hadde akkurat vært på Tøyenbadet. Sommerferien nærmet seg slutten, og vi snakket om det å begynne i sjetteklasse. De var irriterte, svømmebassengene ute på Tøyen var stengt på grunn av Øyafestivalen.

Det var lettere å akseptere når de husket at Karpe skulle spille der. De snakket om det kalde vannet, og at datteren min måtte på do, og venninnen som passet på svømmebrettet hennes. En gutt på 13-14 år hadde spurt om å låne brettet. Venninnen hadde sagt dessverre, fordi hun passet på det for en venn. Gutten hadde blitt sur og gått. Datteren min fikk tilbake svømmebrettet etter dobesøket. Gutten så dette og skrek til jentene: Dere er noen jævla fitter.

Han ble skikkelig sur, altså, men hva skulle vi gjort, da? Det var jo vårt brett, sa de og lo.

Kjæresten min og jeg bare satt der. Tenkte hvor lett de tok på dette. Ble dere ikke forbannet eller sure? spurte vi. De bare lo igjen. Nei, sånn snakker jo guttene på skolen til oss nesten hele tiden, sa de og smilte.

Så gikk de fra bordet og startet på en ny TikTok-video.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling