Jeg kunne se på lang avstand at det var noe. Det var helt tilfeldig at jeg møtte henne. Hun var ferdig på skolen, og jeg hadde trent. Hun sto og ventet på at trikken skulle kjøre forbi. Trikken var langt unna, men hun husket tydeligvis det alle unger i Oslo lærer tidlig - trikken er fus i alt.

Hun klemte meg hardt, hodet hennes rakk meg så vidt til magen. Pappahjertet mitt verket, fordi dette var unormalt og vondt. Hva har skjedd? Ingenting, hvisket hun. Kom igjen, jeg skal ikke bli sint, løy jeg. Det rant fra de store brune øynene. Hun visste at jeg kom til å bli sint, og derfor ble følelsen i magen verre da hun bestemte seg for å fortelle.

Vi var ute i skolegården, og de sa stygge ting til henne. Henne var venninnen, skjønte jeg. Jeg ba dem om å slutte, sånn du har sagt, pappa. At jeg skal være tøff, og være der for vennene mine.

Ja, så bra da, trøstet jeg. Det var ikke så bra. De sluttet, men når jeg hadde hentet sekken, ventet de på meg i gangen. Tre stykker, og de slapp meg ikke forbi. Bare stengte veien og begynte å kalle meg ting. Han ene sa at jeg var den eneste jenta han kjente i fjerdeklasse som hadde hatt bart siden førsteklasse og at jeg var jævlig stygg.