Debatt: Kulturarv

Sanner vil styrke kristendommen i skolen. Send heller elevene på teater

Kulturkristen ukultur.

VIL VERNE KULTURARV: Jo flere som melder seg ut av kirken, jo mer opptatt synes våre politikere å bli av å verne om «den kristne kulturarven». Sist ut var Jan Tore Sanner her i Dagbladet. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet
VIL VERNE KULTURARV: Jo flere som melder seg ut av kirken, jo mer opptatt synes våre politikere å bli av å verne om «den kristne kulturarven». Sist ut var Jan Tore Sanner her i Dagbladet. Foto: Hans Arne Vedlog / DagbladetVis mer
Meninger

«Toleranse for mangfold betyr ikke at vi skal utslette norsk identitet og kultur. Kristen tro og kulturarv står i en særstilling i Norge,» skrev kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner nylig i Dagbladet. Og anbefalte å styrke kristendommens stilling i skolen.

Kaja Melsom.
Kaja Melsom. Vis mer

Jo flere som melder seg ut av kirken, jo mer opptatt synes våre politikere å bli av å verne om «den kristne kulturarven». Kristendommen har gått fra å være en tro, til en kulturell tradisjon som skal gi identitet og livsmening. Men er egentlig “kristen kulturarv” en velegnet grunnmur for livet i et stadig mer sekulært samfunn?

Det startet på 90-tallet. Mange nordmenn meldte seg ut av kirken og trakk barna ut av kristendomsundervisningen. Liberale teologer svarte med å tone ned gudstroens betydning, og i stedet fokusere på kristendommen som kultur. Ja, som selve hovedpulsåra i norsk kultur – den verken nasjon eller individ kan klare seg uten.

Den kulturkristne vendingen hjalp imidlertid lite på frafallet fra troen. Medlemsflukten fortsatte og i dag sier over halvparten av nordmenn at de ikke tror på gud. Det har ikke lagt noen demper på iveren etter å verne om den kristne kulturarven. Tvert imot. En bærende idé i den kulturkristne fortellingen er nemlig at befolkningen ikke vet sitt eget beste.

Det gjør derimot kirken, og dens politiske støttespillere, som er overbeviste om at kristendommen er vårt beste bolverk mot eksistensielle og etiske kriser – enten vi tror eller ikke. Derfor er vi havnet i den underlige situasjon at de rødgrønne og de blåblå kappes om å love en stadig mer troløs befolkning at de skal verne om og styrke den kristne kulturarven.

Men vil virkelig mer kristendom gjøre dagens mange ateister og julaften-kristne bedre skikket til å takle eksistensielle utfordringer som død, sorg og uro?

Ta forestillingen om evig liv. Det er selvfølgelig lettere å møte døden dersom du tror du en dag vil gjenforenes med dine kjære. Men denne lindrende effekten forutsetter en personlig tro. Fjerner man troen på etterlivet fra forestillingen om evig liv, mister den ikke bare sin trøstende funksjon. Den hindrer oss i å utvikle et sunt forhold til aldring og død.

Dødsbenektelsen som ligger til grunn for forestillingen om evig liv, finner vi igjen i drømmen om evig ungdom, som ikke akkurat har gjort oss mer robuste i møte med tidens ubønnhørlige gang. Der man før ba til gud i håp om evig frelse, kaster dagens menneske seg over stadig mer avanserte dietter, treningsformer og kosmetiske inngrep, i håp om å vinne over skjebnen.

Våre desperate forsøk på å unngå aldring, bidrar bare til at vi blir fullstendig besatte av kroppslig forfall. Hver rynke blir et varsel om at vi er i ferd med å tape kampen. Slik fyller vi vår tilmålte tid med fåfengte bekymringer, noe som nødvendigvis må ende i skuffelse. For skjebnen lar seg ikke lure.

På samme måte kan dagens overdrevne fokus på lykke forklares med at vi har tatt med oss paradisforestillingen ned på jorda. Men her nede fungerer den dårlig. For mens drømmen om det himmelske paradis har motivert utallige troende til å holde ut harde tak og tunge stunder, bidrar den verdslige lykkedrømmen til at folk føler seg snytt hvis belønningen ikke kommer. Fordelen med et paradis i det hinsidige, var nettopp at man slapp å bli skuffet i dette livet.

Forestillingen om at vi en dag skal få som fortjent, underbygger hele kristendommen som prosjekt. Den lever videre, men i en nådeløs sekulær variant: En individualisme som forteller at vi har oss selv å takke for hvor vi er havnet – for alle har angivelig fått lik sjanse til å følge sine drømmer og klatre til topps. En blidgjørende tanke for den rike og vellykkede, selvfølgelig. Ikke fullt så hyggelig for den nederst på samfunnets rangstige.

Er helsa i tillegg dårlig, får man kjenne på hvordan denne forestillingen preger vårt syn på kroppen. Selv om forskning viser at både psykisk og fysisk helse i stor grad bestemmes av faktorer vi ikke selv kontrollerer, bombarderes vi av fortellinger om at vi får den helsa vi ønsker oss – bare vi trener nok, spiser sunt og har en positiv innstilling. Som om ikke det var ille nok å bli syk, skal vi skamme oss over det i tillegg.

For nordmenn uten gudstro, ligger ikke løsningen i å styrke kristne forestillinger. Snarere tvert imot. Mange av dagens kulturelle problemer skyldes nettopp at vi har tatt med oss religiøse trøstestrategier inn i en sekulær virkelighet. Hvor de gjør oss hjelpeløse i møte med livets grunnvilkår.

Det er nå engang slik at livet ikke kommer med garantier om lykke eller rettferdighet. Det eneste vi med sikkerhet vet, er at vi eldes og skal dø. Dersom vi skal leve godt som ikke-troende, må vi forsone oss med disse grunnvilkårene, snarere enn å benekte dem.

Hvis politikerne vil redde den økende andelen ikke-troende fra eksistensielle kriser ved å puste liv i en kulturarv, er det snarere den antikke arven de bør se til.

Revitalisering av de greske tragediene ville være et bra sted å starte. De lunefulle gudenes inngripen i menneskenes liv, illustrerer i hvor stor grad vi er overlatt til uforutsette hendelser, tilfeldigheter og flaks. Tragedien viser at ingen kontrollerer skjebnen fullt ut. Det er en viktig påminnelse i ei tid da uforholdsmessig mye ansvar legges på individets skuldrer.

Konger som blir tvunget til å velge mellom å ofre sine barn eller sitt land, synliggjør at vi mennesker er revet mellom motstridende ønsker og behov. Og at ethvert valg nødvendigvis innebærer å velge noe bort.

Det er viktige korrigeringer i ei tid da vi forteller de unge at om de bare velger det som føles rett for dem, vil livets brikker falle på plass og lykken komme seilende.

Hva med å bytte ut de årlige skolegudstjenestene med årlige teaterbesøk, hvor elevene gradvis blir introdusert for de greske tragediene? Slik vil man gjøre elevene kjent med rikdommen og bredden i vår kulturelle arv, samtidig som man viser dem at man tar det nye læremålet «livsmestring» på alvor.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.