Sannhet foran vennskap?

BARNEOMBUDS-SAKEN: Anne Lise Ryel, den smilende helten fra dramaet rundt Manuela Ramin-Osmundsen, klarte ikke å være vitne til at venninnen holdt tilbake informasjon. Det er grunn til å tro at hennes kveldstelefon til Manuela Ramin-Osmundsen etter den første pressekonferansen med statsministeren, var årsaken til at statsråden oppsøkte Jens Stoltenberg dagen etterpå med opplysninger om hva som hadde skjedd. Etter det kunne hun ikke fortsette.

Under middagen på Arcimboldo (Kunstnerens hus) 3. januar 2008 var Anne Lise Ryel svært så gesjeftig. Det var hun som hadde spurt Manuela Ramin-Osmundsen om hvordan det gikk med ansettelsen av det nye barneombudet. Statsråden svarte at ingenting var avgjort og beklaget at Ida Hjort Kraby som villa ha vært en god kandidat hadde trukket søknaden. Anne Lise Ryel meldte dette tilbake til Ida Hjort Kraby som dagen etter ringte departementsråden og meldte seg på igjen.

Var ikke Anne Lise Ryel klar over hvem hun snakket med og hva hun drev med denne kvelden og at det kunne få konsekvenser for de involverte? Hun ønsket vel nettopp å oppnå at Ida Hjort Kraby skulle melde seg på igjen og få jobben? Når man er villig til å la vennskap veie mer enn habilitet ved å intervenere til fordel for en av søkerne slik Anne Lise Ryle gjorde, burde man være kald nok til å klare å ri av akutte anfall av dårlig samvittighet.

Manuela Ramin-Osmundsen skulle selvsagt ha svar at hun ikke kunne kommentere saker som var under behandling i departementet. Anne Lise Ryel vet like godt at slike spørsmål skal gå tjenestevei. Nettverk er nettopp en måte å omgå tjenesteveien på. Anne Lise Ryels opptreden under denne middagen er et kroneksempel på akkurat det. Hvem i all verden er det som har gitt henne retten til på denne måten å prøve å innvirke på hvem som skal få en toppstilling i staten?

Hadde det ikke blitt reist noen spørsmål om ansettelsen og forholdet mellom ministeren og Ida Hjort Kraby, hadde Anne Lise Ryel også da fått dårlig samvittighet? Det er vel ingen som tror det. Hadde ikke Manuela Ramin-Osmundsen fått noen spørsmål hadde hun heller ikke trengt å unngå sannheten og dermed hadde Anne Lise Ryels samvittighet kunnet sove videre.

I denne saken er helten verre en skurken. Stakkars Arbeiderpartiet.