Sannheten er en langsom ting

Ikke glem Aksel Sandemose, skriver forfatteren Henning Mankell. Dagbladets nye spaltist savner Sandemoses kvalitet i ei tid som oversvømmes av middelmådige skribenter.

AKSEL SANDEMOSE HET EN mann som døde for snart 40 år siden på Rigshospitalet i København. Blant mye av det som seinere skulle inngå i myten om Aksel Sandemose, fantes tanken om at han var en av de få som burde være forunt å oppleve tre århundrer. Han ble født i 1899 i Nykøbing på Jylland og hadde han levd til han ble 101 år gammel, ville tanken om de tre århundrene gått i oppfyllelse. Men det ble ikke annet enn en drøm eller legende, som så mye annet i Sandemoses liv.

Som et slags mantra står det i romanen «Varulven» at de «gjorde ham til en myte, og en myte kunne ingen beseire, heller ikke han». Selv om disse ordene er myntet på en person i romanen, kan de også være dekkende for Sandemose. Han var en legendenes og mytenes hærfører. Men han var like mye en virkelighetens mann. En mann som flyttet til Norge omkring 1930 og ble en av landets fremste forfattere.

MEN HAN VAR MYE MER, Aksel Sandemose. Hver gang jeg mer eller mindre motvillig setter meg for å skrive en artikkel eller en spalte eller et essay eller hva det nå heter til en dagsavis, tenker jeg på ham. Av alt som fins i Sandemoses bagasje, ligger det også en bekreftelse på at han er en av de beste artikkel- eller fortellingsskribenter noensinne i Skandinavia.

Henning Mankell

  • Forfatter og dramatiker
  • Født 3. februar 1948 i Stockholm. Bosatt i Maputo i Mosambik og i Göteborg.
  • Ga ut sin første bok i 1973. Har skrevet teaterstykker, tv- og filmmanus, bøker og dikt og vunnet en rekke priser i flere land.
  • Har solgt nesten ti millioner bøker, og er oversatt til 26 språk. I Norge solgte han i fjor mer enn 200000.
  • Mest kjent for bøkene om politietterforskeren Kurt Wallander.

Aksel Sandemose

  • Dansk-norsk forfatter, født i Nykøbing på Mors i Danmark i 1899.
  • Debuterte som forfatter i 1923, med "Fortællinger fra Labrador".
  • Flyttet til Norge i 1939.
  • Mest kjent som opphavsmannen til Janteloven og romanen "En flyktning krysser sitt spor".

  • Han ga ut mer enn tjue romaner og novellesamlinger, og i tillegg flere artikkelsamlinger, essay og tidsskriftene "Fesjå" og "Årstidende".

La oss ta et eksempel: De «brev» som han skrev fra Kjørkelvik, er hevet over det nivået som avisskriverier normalt holder seg på. De er blitt til en levende del av den radikale norske prosatradisjonen fra midten av 1900-tallet. Ta fram og les «Om vinterliv på Kjørkelvik». Her blir beretningen om en grevling til stor fortellerkunst. Den grevlingen glemmer man aldri. Teksten ble publisert 4. februar 1950 og i en nesten frydefull ettertanke slår det meg at jeg fylte to år dagen før.

NÅR JEG LAR BLIKKET FALLE på dagens massemedieverden, oppdager jeg det samme som så mange andre: Aviser, radio og TV-kanaler er fullstendig nedtynget av artikkel- og spalteprodusenter. Som avislesende mennesker ligger vi utslått på gulvet, svimeslått av nyhetsoppslag og vekten av tusen spaltister. Eller sagt på en annen måte, med en tvilsom kvalitet kommer det over oss i et vedvarende og uavbrutt styrtregn av spalter. Kanskje er det slik at vi faktisk og bokstavelig lever i «kommentarspaltenes skremmende tid»?

Slik kunne nok Aksel Sandemose spydig ha kommentert dagens tilstand om han hadde opplevd den. Det kan være vanskelig, nesten umulig, å finne fram til de riktig store og viktige spaltistene i dette slagget - de som etterlater seg en personlig røst, eller som formidler en tanke vi ikke glemmer, en tanke vi til og med kan oppfatte som helt ny.

MEN ALTSÅ: Aksel Sandemose. Når jeg henter fram to bind på svensk fra bokhylla, «Moraliska tankar», del 1 og del 2, og blar igjennom de mange artiklene og epistlene, blir jeg nok en gang minnet om Aksel Sandemoses mesterskap. Han skrev ikke bare noen av de viktigste romanene i Norden i tida omkring andre verdenskrig, han var også en mann som betraktet omverdenen med det skarpeste journalistblikk.

Hva var det som gjorde ham så merkverdig? Bortsett fra at han var en strålende stilist, modig og beredt til å utfordre alle uten taktiske hensyn?

Jeg tror det er mulig å gi et konkret svar, nemlig den store hemmeligheten som ligger i erkjennelsen av at «sannheten bare kan formidles langsomt». Sannheten kan aldri formuleres hurtig og kjapt uten ettertanke. Hadde han opplevd dagens datateknikk, ville han ganske sikkert ha fastholdt tanken: «Sannheten formulerer seg langsomt.»

HAR HAN SAGT DET? Nei, ikke som jeg vet. Det er mine ord. Men det står som en stadig nærværende undertekst i alle de artiklene og epistlene han skrev. Han mente at menneskene knapt tenkte hurtigere i dag enn på Sokrates' eller Shakespeares eller Ibsens tid. Den store forskjellen er at i dag distribueres tanker så uendelig mye raskere over hele verden. Hadde den gode Henrik sittet ved sitt skrivebord i år 2002 og med mye strev formulert et drama som «Gjengangere», ville det tatt ham like lang tid som på slutten av 1800-tallet. Men når stykket først var ferdig, kunne han i år ha distribuert det til teatre over hele verden i løpet av noen få minutter.

Det fins en feilaktig myte, virksom over hele verden, nemlig den at vi i dag tenker hurtigere enn tidligere generasjoner. Slik er det ikke. Den mannen som het Aksel Sandemose visste det bedre enn andre. Han skrev med store anstrengelser, vel vitende om at sannheten bare nåes ved å gå forsiktig fram.

DET GJORDE HAM IKKE bare til en stor dikter, noe det fortsatt synes å være mange i Norge som ikke forstår. I tillegg ble han altså et forbilde når det gjelder å skrive artikler, spalter eller fortellinger. Derfor tilegner jeg både denne teksten og dem som følger seinere mannen som het Aksel Sandemose, han som lærte oss noe viktig om hvordan sannheten skal søkes. Selv om vi ikke alltid finner den.

POPULÆR: Henning Mankell, en av dagens mest populære forfattere, skal skrive i Dagbladet annenhver lørdag. Hans første spalte er en hyllest til Aksel Sandemose.