Sannheten og Balkans framtid

Rettssaker om krigene på Balkan vil bare dekke de juridiske sidene av oppgjøret med fortida.

En helhetlig fornyelsesprosess i det tidligere Jugoslavia krever sannhet, erkjennelse, bevisstgjøring, oppgjør og forsoning. Sannhets- og forsoningskommisjoner, som nå er i ferd med å etableres, kan bli viktige mekanismer i denne prosessen.

På en konferanse om forsoning i Sarajevo i år hørte vi denne historien: En åtti år gammel mann kom til de unge serbiske soldatene som lå i sine stillinger i åsene over Sarajevo i 1992. Mannen hadde med seg sine våpen fra den andre verdenskrig. Da soldatene spurte «Hva gjør du her, Ilja?», svarte han: «Jeg har kommet for å kjempe, og dette øyeblikket har jeg ventet på i 50 år!»

For at dagens barn i det tidligere Jugoslavia om femti år ikke selv skal gjøre som Ilja, er det nødvendig at samfunnene, i et bredt perspektiv, tar et oppgjør med fortiden. Det er ikke nok med rettssaker som tar for seg de groveste av de mange menneskerettighetsbruddene, selv om disse selvfølgelig er viktige. Saker som føres for Den internasjonale domstolen for det tidligere Jugoslavia i Haag eller for nasjonale domstoler, dekker kun de juridiske sider av oppgjøret med fortiden. De internasjonale rettssakene er dessuten atskilt fra de lokale samfunn, og de blir ofte oppfattet som påtvunget.

Erfaringer fra andre konfliktområder har vist at sannhets- og forsoningskommisjoner kan være viktige mekanismer i fornyelsesprosesser etter kriger med massive menneskerettighetsbrudd. Mens domstolene tar seg av det juridiske ansvar, er sannhetskommisjonene opptatt av å undersøke de sosiale, økonomiske, politiske, historiske og andre vilkår som rådet forut for og under konfliktene. Kommisjoner for sannhet og forsoning er ikke et «fremmedlegeme», men noe som tilhører samfunnet som helhet og partene som har vært og er i konflikt. Gjennom sannhetskommisjoner tar de enkelte samfunn ansvar, både for sin fortid og sin fremtid.

Den jugoslaviske president Kostunica har nylig opprettet en kommisjon for sannhet og forsoning, og i disse dager venter man på en lignende kommisjon i Bosnia og Hercegovina. I Kroatia er kommisjonen ennå på idéplanet. Hva mandatet skal være og hvilke metoder som skal benyttes, er fremdeles uavklart. Etter vår oppfatning kan kommisjonene ha et stort potensial og spille en meget viktig rolle i fornyelsesprosessen.

En bred historisk og sosiologisk undersøkelse av omstendighetene rundt menneskerettighetsbruddene utfyller det arbeidet som rettssystemet gjør. Sannhetskommisjoner kan fastslå det moralske ansvar som mange i befolkningen har i forbindelse med konfliktenes utvikling og konsekvenser. Dette kan forhindre at mennesker distanserer seg fra skylden. Hvis de som har bidratt i de «nasjonale prosjektene» som har ført til krig og forbrytelser, ikke blir stilt til ansvar, enten dette gjelder politikere, den intellektuelle elite, medier, trossamfunn og utdannelsesinstitusjoner, vil skyldspørsmålet forbli uklart.

Mennesker begår ofte onde handlinger mot sin vilje, og forbrytere vil derfor også kunne oppfatte seg selv som ofre - systemets ofre, tilfeldighetenes ofre, eller ofre for «sitt folk». En sannhetskommisjon kan være dette rommet der de ansvarlige kan formidle sine egne historier og uttrykke anger samt åpne for en dialog mellom overgripere og offer.

Ofre for menneskerettighetsbrudd har behov for, og bør også ha rett til, å gjøre den urett som er begått mot dem, til en offentlig sak. Uretten må bli synlig. Kommisjonen kan bli et sted der ofrene befris fra byrden ved å være offer.

Et viktig spørsmål for et samfunn etter en krig med massive menneskerettighetsbrudd er hvordan man skal svare på og forholde seg til den volden som ofrene er blitt utsatt for. Sannhets- og forsoningskommisjonen kan bidra til å forme disse svarene og på den måten målbære samfunnets kollektive reaksjon.

Fra krigsofre hører man sjelden om hat, men ofte om det gode - om de menneskene som bidro til at lidelsene ble redusert. Å fokusere på disse gode sidene bør også være et mål for kommisjoner for sannhet og forsoning. Resultatet kan bli at samfunnet i mindre grad vil kategorisere mennesker i forhold til nasjonal eller religiøs tilhørighet og i større grad oppfatte mennesker som enkeltindivider. Det endelige mål må være å bidra til en varig fred. Dette målet står imidlertid i fare dersom forskjellige og motstående «sannheter» om det som har hendt, forblir stående. Når historiske hendelser ikke blir utforsket, når de blir overlatt til glemselen eller benektes, skapes et «tomrom» - et vakuum som gir plass for ulike oppfatninger. En av de viktigste oppgavene til sannhetskommisjoner er derfor å bidra til at ulike nasjonale grupper og tidligere fiender enes om en minste felles forståelse av det som har hendt, og bidra til å gjeninnføre rettferdighetens verdi som fundamentet i rettsstaten. Dette vil være den største utfordringen for sannhetskommisjoner i det tidligere Jugoslavia.

Det sannhetskommisjonene kommer frem til og måten samfunnene tar konsekvensen av dette på, må inn som en del av de nasjonale historiene og bli felles erindringer for alle folkegrupper i alle republikker. For å bidra til dette vil det være viktig, etter vårt synspunkt, å etablere en felles kommisjon for hele det tidligere Jugoslavia i tillegg til de nasjonale sannhetskommisjonene.

Dersom de ovennevnte faktorer blir elementer i sannhetskommisjonene for det tidligere Jugoslavia, kan disse bli viktige mekanismer i fornyelsesprosessene. Imidlertid er det faktorer, spesielt når det gjelder kommisjonen for Jugoslavia, som taler mot dette.

Kommisjonen ble etablert av president Kostunica 30. mars i år, en dag før fristen gikk ut som USA hadde satt for å arrestere og utlevere Slobodan Milosevic. Man kan derfor sette spørsmålstegn ved bakgrunnen for opprettelsen. I Sør-Afrika tok det fire år med offentlig debatt før kommisjonen kunne begynne sitt arbeid. I Jugoslavia var det ingen offentlig diskusjon overhodet. Det som også svekker troverdigheten og potensialet til kommisjonen, er at verken kosovoalbanere eller montenegrinere er representert. Heller ikke representanter fra sivile organisasjoner er med. Så har da også kommisjonen lidd sine første nederlag. To av medlemmene (som nyter stor anerkjennelse både nasjonalt og internasjonalt), Vojin Dimitrijevic og Latinka Perovic, har trukket seg allerede før arbeidet har startet. De mener at alle folkegruppene som var en del av konfliktene, må være med, og dessuten at kommisjonens mandat, som er å finne årsakene til krigen, er for snevert. Kommisjonen skal nemlig ikke ta for seg politiske drap, forsvinninger, oppmuntring til hat basert på etnisk, religiøs, nasjonal og rasetilhørighet, krigspropaganda eller undertrykkelse av lærere, journalister og menneskerettighetsaktivister. Innhenting og bearbeiding av slike fakta og forbrytelser kunne, og burde, bli utgangspunktet for å ta oppgjøret med det «storserbiske» prosjektet der krigsforbrytelser både har vært et instrument i, og en konsekvens av, den nasjonalistiske politikken.

Det sies heller ingen ting i kommisjonens mandat om at arbeidet skal basere seg på vitnemål med ofre og overgripere. Dersom dette ikke blir gjort, er det vanskelig å tro at kommisjonen kan få en «helbredende» virkning. Mange mener at det beste ved sannhetskommisjonen i Sør-Afrika var at de mange og sterke vitnemålene fra ofre og overgripere ble overført direkte til befolkningen gjennom radio, fjernsyn og andre medier. På denne måten ble folket trukket med, og en bevisstgjøringsprosess skjedde i samfunnet som helhet, parallelt med kommisjonens arbeid. Dette førte også til at kommisjonen selv utviklet seg og formet sitt arbeid etter respons fra publikum.

Kommisjonene for sannhet og forsoning i det tidligere Jugoslavia er nå i en etableringsfase, og ingen vet hvordan de skal utvikle seg og hvilken rolle de kan spille. Det synes imidlertid som om mange elementer fremdeles mangler, spesielt når det gjelder kommisjonen i Jugoslavia.