Sannheten om Alf Prøysen

Har oppmerksomheten omkring Alf Prøysens seksuelle legning påvirket vår holdningen til ham? Én konklusjon vi med sikkerhet kan trekke, er at ingen har stått fram og hevdet at Prøysen er blitt en mindre interessant forfatter fordi vi nå vet at han var biseksuell.

TO UKER FØR 90-årsdagen for Alf Prøysens fødsel og rett i forkant av den årlige Blåklokkevikua på Rudshøgda i Ringsaker, sto det en artikkel i Dagbladet (10. juli 2004) skrevet av Prøysen-biografen Ove Røsbak, som utløste en voldsom medieoppmerksomhet. I artikkelen hevdet Røsbak at Prøysen hadde en dragning mot menn like sterk som mot kvinner. Hva var det som hendte? For det første kan en slå fast med en viss undring at pikante sexavsløringer fortsatt virker pirrende i et land hvor sexfikseringen, i mediene og andre steder, har vært massiv i en årrekke. Men dette dreide seg om en kunstner med en helt særegen posisjon i det norske folk. Å si noe som belaster ryktet til en som var så snill, så menneskevennlig, så folkelig og så tvers gjennom god som Prøysen, er det bare fanden som kan gjøre. Det som for en Prøysen-forsker er særlig interessant ved det sterke mediefokuset Prøysen fikk etter Røsbaks artikkel, er på hvilken måte oppmerksomheten omkring Prøysens seksuelle legning påvirker holdningen til ham som dikter. Men det er også andre aspekter ved det oppstyret Røsbak skapte, som er interessant. Oppmerksomheten rundt Prøysens seksuelle legning forteller mye om vår holdning til seksuelle avvik.

ÉN KONKLUSJON kan vi i hvert fall definitivt trekke i kjølvannet av Røsbaks artikler: Ingen har stått fram og hevdet at Prøysen er blitt en mindre interessant forfatter fordi vi nå vet at han var biseksuell. Det gis ut Prøysen-CDer og Prøysen-bøker, det spilles Prøysen-kabareter og synges Prøysen-viser i radio og på TV i nøyaktig samme utstrekning som før. Fredag den 31. desember i 2004 publiserte Dagsavisen en undersøkelse som viste at Alf Prøysen ble kåret til århundrets (1905 til 2005) kulturpersonlighet, foran navn som Edvard Munch, Anne Cath. Vestly, Erik Bye og Knut Hamsun. Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt de nye opplysningene om Prøysen bør påvirke våre tolkninger av hans diktning, var oppfatningene delte. Ingar Sletten Kolloen hevdet at hele Prøysens diktning nå måtte gjennomgås og tolkes på nytt i lys av de nye opplysningene. En slik holdning kan lett føre ut i parodien ved at tolkningene ensidig kretser rundt og utvikles utelukkende med referanser til Prøysens dragning mot menn. Her var Ove Røsbak allerede i sin første artikkel på viddene når han ville tolke Gunvor Smikkstuguns opprør mot dobbeltmoral og undertrykking i lys av Prøysens seksuelle legning. Da har han ikke langt igjen før alle tolkninger av Prøysens diktning kan relateres til hans seksualitet. Litteraturforskeren Britt Andersen hevdet fornuftige synspunkter her. Biografiske opplysninger kan brukes der hvor de kan bidra til å kaste lys over en forfatters verker, hevdet hun. Men biografi vil alltid bare være en av mange mulige innfallsvinkler, og den vil sjelden eller aldri være en hovedsak når tekster skal leses.

FOR ØVRIG kan det være viktig å understreke at studiet av dikteres levde liv ikke bare er en hjelpevitenskap for teksttolkere. Biografien har sitt mål i seg selv. Fortellinger om spesielle menneskers liv har vært dyrket til alle tider. Helt fra oldtiden har man fortalt og gjenfortalt livshistoriene til helgener, krigshelter, konger, dronninger, vitenskapsmenn, diktere, filosofer. Hensikten har i de fleste tilfeller vært å formidle kunnskap og innsikt om mennesket og om livet i allmennhet, og åbidra til økt selvinnsikt og selvrefleksjon hos leserne. Ut fra et slikt resonnement kan en også se på de nye opplysningene om Prøysen som interessante i seg selv, uavhengig om de bidrar til å kaste nytt lys over Prøysens diktning eller ikke. Men det er viktig at biografi ikke blir grafsing og «avsløring» i dårlig forstand. Når det gjelder spørsmålet om Røsbak burde stått fram med sin kunnskap eller ikke, kan en si at det er to ulike holdninger som kolliderer, som begge er sterkt rotfestet i vår kultur. Når Røsbak går ut med sine opplysninger om Prøysen, må en oppfatte det slik at det er den vitebegjærlige og sannhetssøkende forskeren som uttaler seg, i forlengelsen av et riktignok for lengst avsluttet biografiprosjekt. Han mener at all tilgjengelig kunnskap, alt som er sant om det biograferte objektet, må ut til folket. Sannheten må tåles! Men vitenskapsmannens sannhetsmani kolliderer med en mer folkelig, mindre idealistisk og mindre prinsipiell holdning til sannheten som går på at den i mange situasjoner gir et ubehagelig innsyn i noe vi hadde vært mer komfortable med å forbli uvitende om. Ibsen har skrevet flere dramaer om dette emnet. Røsbak har en holdning til sannheten som har visse likhetspunkter med dr. Stockmanns i «En folkefiende», han som gjerne vil få fram sannheten om giften i vannet til badeanstalten, den sannheten folk på stedet vil undertrykke fordi gjestene ellers vil sky badeanstalten.

MANGE AV DEM som har visst om Prøysens seksuelle legning, har holdninger som minner om dr. Rellings i «Vildanden». Relling mener at Hjalmar Ekdal like gjerne kan leve i den illusjonen at han er far til Hedvig, selv om det ikke er sant, mens Gregers Werle mener at et liv basert på sannhets erkjennelse alltid vil være det beste. Her kan det også legges til at i tolkningene av «Vildanden» mener noen at Gregers er en skurk, og andre at han er en helt. Dilemmaet har ikke noe fasitsvar, verken hos Ibsen eller i livet selv. Her er vi ved et moment i medieoppstyret etter Røsbaks artikler som ser ut som en selvmotsigelse. For på den ene siden sto mange fram og sa at Prøysen er og forblir den samme for dem, uansett seksuell legning. Likevel fikk Røsbak svært mange negative reaksjoner på outingen av Prøysen, på en måte som viser at dragning mot eget kjønn kanskje likevel er temmelig tabubelagt og noe man helst ikke bør snakke om, i hvert fall ikke når det gjelder genierklærte kunstnere vi en gang for alle har plassert på sokkel. Kim Frieles hevdet i debatten at hvis vi er uten fordommer i forhold til bifili og homofili, så er opplysningene om Prøysens seksuelle legning ingen grov beskyldning, bare en av mange opplysninger vi tar med oss på veien om personen Prøysen. Dette er en oppfatning jeg deler, og jeg tror at mange av dem som har visst om Prøysens dragning mot menn i alle år, men som ikke har gått ut med sine kunnskaper, og som heller ikke har ytret seg i debatten etter Røsbaks artikler, har vært tause nettopp fordi de ikke synes Røsbaks opplysninger om Prøysen har vært spesielt viktige eller oppsiktsvekkende.

DET EN ELLERS la merke til i debatten etter Røsbaks artikler, var at mange av de som selv sa de var seksuelle avvikere, satte pris på outingen av Prøysen. De antydet at det kunne bidra til en ytterligere forståelse for og en aksept av seksuelle avvik. Og jeg tror Prøysen selv ville vært tilfreds ved tanken på at han, 34 år etter sin død, kan ha vært til hjelp og støtte for folk som har hatt det like vanskelig med sine innerste følelser og sine innerste tanker som han selv.