Ti uker har vi brukt på det største og viktigste rettsoppgjøret siden krigen. Mye har handlet om å forstå hvordan Anders Behring Breivik kunne utføre de bestialske drapene, og ikke minst hvordan det er mulig å framstå så følelsesløs i etterkant. Svarene vi har fått formidlet fra retten har neppe gjort folk særlig klokere.

Svært lite har handlet om barndommen til Anders Behring Breivik. Kun bruddstykker har kommet fram i retten, og nesten ingenting ut i offentligheten. I stedet har vi fått høre i timesvis om ytre faktorer som dataspill, politikk og høyreekstremisme. Utbredte fenomener som plasserer han i et ideologisk fellesskap som deles av mange. Det røper lite om hans virkelige indre.

De som har lest de hemmeligstemplede avhørene og utredningene av Breivik som fireåring, vet at der ligger nøkkelinformasjon om hans oppvekstsituasjon som vil utfordre folks syn på og forståelse av massemorderen. Det er rett og slett sjokkerende lesning. Detaljer som ikke dekkes av et begrep som «vanskelig barndom». De fleste redaksjoner i landet sitter på disse dokumentene, men ingen lager journalistikk på dem. Årsaken er at hensynet til personvern veier tyngre enn folks rett til å vite. Derfor velges barndommen til Breivik bort i dekningen av terrorsaken og til dels i sal 250.