GUTT: Kanskje blir jeg tvunget til å skrive et filmmanus om en liten lyshåret gutt, skriver filmskaper Tommy Gulliksen. Han mener fiksjonens virkemidler må tas i bruk for å åpne det rommet Anders Behring Breivik selv vil holde lukket — barndommen. Gulliksen vant nylig «gullnymfen» under filmfestivalen i Monte Carlo for sin dokumentar om Utøya. Foto: Dagbladet
GUTT: Kanskje blir jeg tvunget til å skrive et filmmanus om en liten lyshåret gutt, skriver filmskaper Tommy Gulliksen. Han mener fiksjonens virkemidler må tas i bruk for å åpne det rommet Anders Behring Breivik selv vil holde lukket — barndommen. Gulliksen vant nylig «gullnymfen» under filmfestivalen i Monte Carlo for sin dokumentar om Utøya. Foto: DagbladetVis mer

Sannheten om Breivik

Avgjørende kunnskap om terroristen forblir skjult for det norske folk. Trenger vi fiksjon for å forstå?

Ti uker har vi brukt på det største og viktigste rettsoppgjøret siden krigen. Mye har handlet om å forstå hvordan Anders Behring Breivik kunne utføre de bestialske drapene, og ikke minst hvordan det er mulig å framstå så følelsesløs i etterkant. Svarene vi har fått formidlet fra retten har neppe gjort folk særlig klokere.

Svært lite har handlet om barndommen til Anders Behring Breivik. Kun bruddstykker har kommet fram i retten, og nesten ingenting ut i offentligheten. I stedet har vi fått høre i timesvis om ytre faktorer som dataspill, politikk og høyreekstremisme. Utbredte fenomener som plasserer han i et ideologisk fellesskap som deles av mange. Det røper lite om hans virkelige indre.

De som har lest de hemmeligstemplede avhørene og utredningene av Breivik som fireåring, vet at der ligger nøkkelinformasjon om hans oppvekstsituasjon som vil utfordre folks syn på og forståelse av massemorderen. Det er rett og slett sjokkerende lesning. Detaljer som ikke dekkes av et begrep som «vanskelig barndom». De fleste redaksjoner i landet sitter på disse dokumentene, men ingen lager journalistikk på dem. Årsaken er at hensynet til personvern veier tyngre enn folks rett til å vite. Derfor velges barndommen til Breivik bort i dekningen av terrorsaken og til dels i sal 250.

Barnepsykiateren som i 1983 utredet Breivik og hans mor, fikk ikke vitne i saken. Ikke engang for lukkede dører. Til tross for at han ønsket det. Spørsmålet er hvilken verdi det vi sitter igjen med, har.

Journalistikken blir ofte framstilt som en objektiv gjengivelse av virkeligheten. Det er feil. Valgene vi tar underveis gjør produktet til en subjektiv bearbeidelse av virkeligheten. Dette gjelder i høyeste grad også dokumentarfilm. Noen av de viktigste valgene vi står overfor er hensynene. Hensyn til barn, ofre, familien, de etterlatte, den mistenkte og så videre. Dette er nedfelt i Vær varsom-plakaten og er selve livsnerven i etikken vår. Dette er en human tilnærming, men den tjener ikke nødvendigvis søken etter sannhet.

Hvilke biter av sannheten står igjen når journalisten usynlig fjerner viktige elementer fra bildet? Det som blir igjen ser ut som virkelighet for publikum, og de får sjelden vite om hensynene som ble tatt i prosessen. Dette er faktaformidlingens store svakhet. Samme hvor mye fakta som fjernes på veien, er det fortsatt fakta det som står igjen. Dette blir ofte tolket som sannhet. Det er problematisk.

Margret Olin hadde i 2009 premiere på sin fiksjonsfilm «Engelen». Det var en undergangsberetning om narkomane Lea. Filmen hadde fokus på barndommen hennes og senere kampen for selv å være en god mor. Olin er mest kjent som dokumentarfilmskaper, og «Engelen« begynte nettopp som et dokumentarprosjekt. Olin filmet Pia (virkelighetens Lea) over flere år, men valge å skrinlegge prosjektet fordi omkostningene med en film ville blitt for store for Pia.

Hensynet til Pia tvang Olin til å skrive et filmmanus basert på Pias liv. Sannsynligvis ble «Engelen» et sannere portrett enn dokumentaren noen gang ville blitt. I fiksjonsfilmen trengte ikke Olin å ta de hensynene som sto i veien for filmens premiss og budskap.

Jeg er i ferd med å fullføre min andre og tredje dokumentarfilm om 22. juli. Det har vært meningsfullt arbeid. Mitt fokus har vært på de overlevende. Så langt har vi unngått særlige hensyn som svekker filmenes budskap. Tvert i mot har vi fått lov å bore ned i de smertefulle opplevelsene fra 22. juli, bli med i kampen for å få livet tilbake på rett spor og ikke minst oppleve påkjenningen ved å stå ansikt til ansikt med Breivik i retten. Da er dokumentaren på sitt beste. Ingen rekonstruksjon eller dramatisering kan overgå ungdommenes intense beretninger. Nettopp fordi de selv ønsker å ta publikum med inn i det sårbare. Det er da vi andre kan forstå og lære.

Fiksjonen forholder seg ikke til virkeligheten på samme måte. Den skaper sitt eget univers, men er svært egnet til å ta oss med inn i menneskers indre for å forstå vår natur. Forfattere og filmskapere har til alle tider, gjennom oppdiktede karakterer og fortellinger, gitt oss uvurderlig kunnskap om menneskets vesen og bidratt med bitende samfunnskritikk. Virkeligheten kan ikke alltid speiles med virkelighet. I 1934 laget Leni Riefenstahl sin prisbelønte dokumentarfilm om det tyske nazipartiet og Adolf Hitler. «Viljens triumf» var like ekte som Filmavisen, men langt fra noe sant innblikk i den framvoksende bevegelsen. Chaplins komedie «Diktatoren» fra 1940 ga nok langt mer realitisk kunnskap.

Jeg innser at dokumentarfilmen kommer til kort når det gjelder Breivik. Et portrett av gjerningsmannen må ha samfunnsverdi - gjøre oss klokere og bedre rustet. Det blir for enkelt å diskutere venstrevridde journalister, åpne kommentarfelt, behandlingen av Frp og SSBs framtidstall. Breivik er ikke først og fremst høyreekstrem, han er tidenes verste massemorder. Dersom man ikke tror at noen er født ond, må man lete etter vendepunktene der de menneskelige funksjonene sviktet.

Breivik selv ønsker ikke noe fokus på barndommen sin. Verken under rettssaken eller i pressen. Han vil stenge det rommet som er mest interessant for et dokumentarprosjekt. Hensynet til Breivik og mor gjør at det ikke kan åpnes mot deres vilje. Dermed forsvinner også muligheten som dokumentarist til å formidle et svært viktig budskap fra 22. juli. Nå risikerer vi at den virkelige sannheten om ABB låses ned i hundre år. At kunnskap som kunne vært brukt til å avverge personlige og kollektive katastrofer, gjemmes bort. At et system som feiler, ikke blir korrigert.

Kanskje blir jeg som Olin tvunget til å skrive et filmmanus. Denne gangen om en liten lyshåret gutt. Moralen kan være at vi har ikke lov til å svikte et eneste barn i dette landet. Foreldre kan ikke få være i fred med sin barneoppdragelse. Fordi samfunnets unnfallenhet og feighet kan føre til alles tragedie.