Sannheten om fortida

Ung amerikaner søker svar i Sameland.

BOK: Den heller svulstige romantittelen til tross: Amerikanske Vendela Vidas første bok på norsk er en lettlest og upretensiøs fortelling om å oppsøke sine røtter. For heltinnen i romanen blir reisen for å finne svar lang. Hun må til en hustrig bygd i Finland, og videre over grensen, til Finnmark.

Norge er ikke et ukjent landskap for forfatteren. Hun har besøkt Alta og Karasjok, og nå seinest Litteraturhuset i Oslo, sammen med forfatterektemann Dave Eggers. Tospannet tilhører de fremste intellektuelle stemmene i amerikansk samtidslitteratur og er redaktører for hvert sitt litterære tidsskrift. Vidas magasin, The Believer, er kjent for det særegne kravet til anmelderne i staben: Du skal ikke slakte!

Foreldreløs

Vi sparkes rett inn i en handling som har godt driv fra første side: Ei uke etter farens begravelse befinner amerikanske Clarissa seg i Helsingfors, i en kaostilstand. Ikke bare er hun plutselig foreldreløs – moren forsvant da Clarissa var fjorten – hun har også fått vite at faren ikke var hennes biologiske far. Og ikke nok med det, Clarissas samboer kjente til hemmeligheten, men holdt den skjult for henne.

Clarissa føler seg sveket, er rasende og setter av gårde for å finne sin virkelige far. Turen går til Inari i Finland. Der møter hun en samisk prest som peker ut veien videre: Mot Alta, Karasjok og Kautokeino. Mot følelsesmessig utmattelse og oppgjør med gamle overgrep. Mot en uventet gjenforening.

Unge amerikanere

Det er for tiden mange amerikanske stjerneskudd verd å merke seg. Vidas ektefelle Eggers, Jonathan Safran Foer og hans kone Nicole Krauss, er bare noen av dem.

Sistnevnte er mer interessant enn Vida, i alle fall vurdert ut ifra «La nordlyset slette ditt navn». Begge velger seg komplekse temaer. Men Vida har et enklere, tidvis naivistisk uttrykk, og bokas plot virker velkjent: Konvolutt dukker opp i skrivebord etter dødsfall. Kvinne søker avklaring i fremmed landskap. Faller forhutlet og febril om. Møter mann.

Beskrivelsen er litt urettferdig. Men i tillegg kommer et par brister i historien, knyttet til personenes beveggrunner. En av dem er: Hvor sannsynlig er det at du leter etter din biologiske far og hans historie, dersom han var en voldtektsmann? Dette virker mest som en beleilig mulighet i romanen, for på ferden dukker en annen vesentlig person opp.

Vida utforsker om det er mulig å leve med store løgner. Kan man forene – eller skille – fortid og nåtid og selv skrive og omskrive sin historie, sin identitet? I takkeordet skriver hun at romanen kom til i forsøket på å besvare spørsmålet om hvordan et menneske kan se på sin fortid som helt atskilt fra sin nåtid. Hun lykkes bare delvis her.

Derimot beveger skildringen av Clarissas relasjon, eller ikke-relasjon, til moren. Clarissa sier et sted at hun ’lider av ulykkelig kjærlighet’. Med dette sikter hun til barndommens lengsel etter oppmerksomhet fra moren, og alle de fåfengte anstrengelsene på å oppnå kontakt. Ingmar Bergmans «Høstsonaten» skildrer dette mye sterkere, men det kan jo ikke legges Vida til last.

Romanens intelligente språkhumor er et pluss, og er godt ivaretatt i Merete Alfsens oversettelse.