Sannheten om han Henry

DRAMMEN (Dagbladet): For filmskaperen Karl E. Rikardsen var historien om Henry en historie om en onkel som bare forsvant. For onkel Henry var det historien om aldri å ha hørt helt til. Som tyskerunge av samisk ætt var ikke etterkrigstida i Finnmark mye å huske. Men nå er Henrys historie blitt tv-film. Laget av nevøen.

Det er en nesten ufattelig fortelling fra vår egen nære fortid som rulles opp i dokumentaren «Livstid» på TV 2 påskeaften - en historie om kostnadene ved kjærlighetsforhold på tvers av fronten i krig - og hvordan de kan forme et liv.

Nevø med kamera

Henry: Jeg husker Karl Emil ringte. Han var i Oslo og hadde sporet meg opp i Drammen. Han sa vi kunne lage en film. Jeg trudde han ikke, men en dag kom han, med kamera.

Karl E: Historien om Henry hadde levd i meg fra jeg var liten. Krigsbarnas liv i Norge er det nærmeste vi har hatt noe som likner Jugoslavia og andre borgerkriger, og jeg hadde en i min nærmeste familie.

Henry: Det er i grunnen lite jeg husker, og noe av det er bare sånt jeg har hørt. Men jeg hadde oppspart ferie, så vi dro til Finnmark.

Jobb på Hurtigruta

Karl E: Henry dro fra Harstad jula 1966. Neste gang vi hørte fra ham var i 1983. Min bestemor, hans fostermor, spurte alltid etter ham.

Henry: Jeg klarte ikke å holde kontakten, Jeg skrev et halvt brev sånn annet hvert år. Etter at Framhaldsskolen var ferdig dro jeg ned på havna og spurte etter jobb på Hurtigruta. De trengte en byssegutt, hvis jeg kunne bli med der og da. Og så dro jeg. Jeg var femten. Siden har jeg vært gift to ganger, og forlovet en haug med ganger. Har alltid vært litt vill. Men nå har jeg to fine døtre og er blitt bestefar også.

Karl E: Henry var nok gift tre ganger, men en gang var veldig kort.

Ville tilbake til bestefar

Husker ikke morI 1945 ble Henry sendt tilbake til Finnmark. Der ventet to besteforeldre, sju onkler og en tante, men ingen mor eller far.I 1950 kom Henry tilbake til Andøya. Han ble adoptert av familien som huset ham den gang. Han ble der til han var 15. Da han var 24, forsvant han.I 1997 oppsøker Henrys nevø, filmskaperen Karl E. Rikardsen, sin forsvunne onkel. Han finner ham i Drammen. Sammen nøster de opp Henry Rikardsens historie, en historie Henry selv har glemt eller fortrengt.Historien om tyskerungens hjemreise snart femti år etter at han dro er blitt en dokumentar. «Livstid» sendes på TV2 kl. 21.15 påskeaften.

Henry: Jeg mente, eller hadde innbilt meg at mine foreldre var norske. At far var blitt drept under krigen. Men i kirkeboka sto det et tysk navn. Far var tysk.

Karl E: Vi hadde ikke ressurser til å lete så lenge etter faren, Kanskje han Arthur Skygg - eller Schügg - var østerriker.

Jeg husker første gang Henry sa at for alt han visste kunne jo faren til og med vært tysker. Da frøys jeg på ryggen - for det visste jeg. Alle visste det. Bare Henry ville ikke vite det.

Jeg husker ingenting om min mor. Jeg husket kallenavnet hennes, «Mella». Hun levde til 1987. Jeg traff henne aldri, men i forbindelse med dette programmet traff jeg halvbrødrene mine.

Karl E: Broren fant noen bilder mora hadde gjemt på. Et er av Henry der han leker med den yngste av onklene sine. Det samme bildet fantes hjemme hos oss, men der er onkelen klippet bort.

Sov hos bestemor

Henry: Jeg vet ikke hvordan jeg kom fra Andøya til Finnmark i 1945. Der oppe bodde jeg med sju onkler, en tante og besteforeldrene i en tyskerbrakke. Jeg husker, eller har blitt fortalt, at jeg pleide å sove i senga til bestemor. En morgen klarte jeg ikke å vekke henne. Hun var død. Hun hadde tuberkulose.

Karl E: Onkelen fortalte at de ble overrasket da Henry kom tilbake i 1945 - de trodde han skulle bli på Andøya. Da bestemora døde gikk det ikke lenger, mannfolkene måtte reise bort, både på fiske og arbeid.

Henry: Da vi kom opp til Finnmark, kjente jeg igjen stedet med en gang. «Stopp» ropte jeg. Nå sto det et hus der det før var en tyskerbrakke. Den gang fantes det jo ikke vei, heller. Men jeg visste hvor det var - jeg hadde ikke glemt det.

Karl E: Vi ante ikke hvor vi var. Vi skulle bare lete, Henry husket et nes og en ås - og så fant han det. Heldigvis gikk kamera akkurat da.

Henry: Jeg husker da de kom og hentet kusina mi, hun var omtrent på min alder. Jeg løp langs fjæresteinene og grein. To år etter måtte jeg dra. De sa jeg skulle på ferie.

Karl E: Mine besteforeldre sa ja til å ta Henry i fosterpleie.

Henry: Vi dro fra Komagfjord i fiskeskøyte. Så kom fosterbroren min og henta meg ved kaia i Harstad. Jeg husker jeg så bestefar stå igjen på kaia og skjønte at han ikke skulle være med. Jeg prøvde visst å kaste meg på havet for å komme tilbake til han. Han levde til på åttitallet, men jeg så ham aldri igjen. Hele den første sommeren ville jeg ikke ha noenting, for jeg var bare på ferie.

Mobbet på skolen

Karl E: Det eneste Henry hadde som knytta ham til Finnmark var vadmelsklærne. Han nektet lenge å bruke noe annet.

Henry: På skolen blei jeg mobba. For Finnmarksdialekten. Men jeg fortalte aldri noe til andre. Jeg bare tok igjen. Har alltid ordnet opp selv, aldri spurt andre.

Karl E: Kameraten hans fra Finnmark, Villy, forteller at han Henry ble mobbet som tyskerunge på 17. mai. Da tredde han mobberen med hue først ned i et meltrau.

Henry: Da jeg var yngre hadde jeg nok ikke likt å fått offentliggjort hvem jeg var og hvor jeg kom fra. Nå er jeg blitt 58, nå gjør det meg ingenting.

Karl E: Henry er nok i stand til å la det meste prelle av. Men jeg tror nok Henry opplevde det å lage filmen som en opptur. At det kunne ha en slags verdi å være krigsbarn.

Henry: Jeg har aldri hatt hjemlengsel. Nei, nei. Hadde jeg fått vokse opp i Finnmark hadde jeg bare dratt derfra også. Jeg bare er sånn.

andreas.wiese@dagbladet.no

HENRYS HISTORIE: Krigsbarnet Henry lever nå rimelig godt i Drammen, men barndommen hadde han glemt.