Sannheten om mennesket

Herman Melville (1819-1891) huskes i dag først og fremst for den store sjøromanen «Moby Dick». Men den amerikanske forfatteren kunne mer enn å skape spenning og gru.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Det viser fortellingene «Bartleby» og «Benito Cereno», som nå for første gang foreligger på norsk.

Herman Melvilles eget liv bar i seg mye godt romanstoff. Han vokste opp i et rikmannshjem i New York, men da faren døde, ruinert og sinnssyk, måtte unggutten ut for å forsørge seg selv. Erfaringene fra tida til sjøs, inkludert et opphold hos kannibaler i Polynesia, var inspirasjonskilden for debutboka «Typee» i 1846.

Etter flere suksesser, blant annet med «Moby Dick» i 1851, begynte vanskelighetene. Bøkene solgte ikke like bra, og økonomiske og personlige sorger medvirket til at Melville takket ja til en stilling som tollinspektør i 1866. Likevel fortsatte han å skrive fram til sin død.

Lammende

De to fortellingene eller kortromanene «Bartleby» og «Benito Cereno» fra 1850-tallet har svært ulikt eksteriør, men likner hverandre i oppbygning og tema. Bartleby er kopist på et kontor i Wall Street. Sakføreren som har ansatt ham, og som forteller historien, begynner ganske snart å pines av den uutgrunnelige kopisten.

Til den minste forespørsel gir Bartleby nemlig det enerverende svaret: «Eg vil helst sleppa det.» Den velvillige og på alle vis eksemplariske sakføreren holder på å gå ut av sitt gode skinn, men lar seg dupere og diktere i rein og skjær forbauselse over denne uforståelige atferden. Forvirring, medlidenhet og irritasjon avløser hverandre kontinuerlig i sakførerens hode, og ambivalensen fratar ham handlekraften.

Tilsvarende ambivalens og stadige følelsesskiftninger preger også hovedpersonen i «Benito Cereno», som er en mer klassisk Melville-historie.

Ei amerikansk selfangerskute ligger utenfor Chile da kapteinen Delano oppdager et spøkelsesaktig fremmed skip. Med intensjon om å hjelpe går han om bord i nykommeren, og møtes av vanstyre og anarki. Skipet viser seg å frakte slaver, og har en kaptein, Benito Cereno, som oppfører seg besynderlig. For leseren blir det tidlig klart at slavene har gjort mytteri, og at Delano er i fare. Tanken slår da også den godlynte amerikaneren gjentatte ganger, men avfeies: «...at eg skulle bli myrda her ved verdens ende, om bord i eit heimsøkt sjørøvarskip av ein fæl spanjol? Altfor meiningslaust å tenkja på! Kven ville vel myrda Amasa Delano?»

Dermed er han tilbake ved utgangspunktet og foretar seg ingen ting.

Stilfull ironiker

I begge fortellingene er hovedpersonenes kontinuerlige avlesning av en annens atferd den strukturerende kraften. Tvil og tro kriger om makten. Denne bevegelsen blir litt trettende i «Benito Cereno», likevel er det den fortellingen som setter seg sterkest.

Til tross for likhetene viser historiene også det store spennet hos Melville, ikke minst språklig sett. Mens «Bartleby» er nøktern og saklig i språkføringen, er «Benito Cereno» preget av lange, malende setninger, fulle av bilder og poetiske sammenlikninger (similer).

Sammenlikningene forsterker ironien i teksten.

Når Delano litt åndsfraværende får en assosiasjon til en bøddel når han ser den spanske kapteinens svarte tjener, aner han ikke hvor nær sannheten han er. Men leseren vet det jo. Ironien håndteres med eleganse i disse ganske grusomme historiene. Dyrkingen av det gåtefulle og uforståelige, og da særlig ved menneskets natur, opprettholder spenningen til siste side. Begge fortellingene er oversatt til et velflytende og nydelig nynorsk av Per Olav Kaldestad.

HUMOR: Herman Melville gjemmer på intelligent og elegant vis sine dystre historier bak ironi og latterliggjøring.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer