INTERVJUER: <b>Ole Solvang intervjuer vitner i Aleppo provinsen etter at syriske myndigheter angrep bebodde områder med ballistiske missiler i februar 2013. Foto: Human Rights Watch</b>
INTERVJUER: Ole Solvang intervjuer vitner i Aleppo provinsen etter at syriske myndigheter angrep bebodde områder med ballistiske missiler i februar 2013. Foto: Human Rights WatchVis mer

Hva er sannheten?

Sannheten om Syria

- Å finne fram til sannheten i en kompleks væpnet konflikt som den i Syria krever tid, ressurser, ferdigheter og kunnskaper – men det er ikke umulig.

Meninger

I det siste har det vært en diskusjon i norsk presse og på sosiale medier om hva som er sant og ikke om konflikten i Syria. Siden konflikten startet i 2011 så har jeg etterforsket brudd på krigens folkerett i Syria av alle parter. Å finne fram til sannheten i en kompleks væpnet konflikt som den i Syria krever tid, ressurser, ferdigheter og kunnskaper – men det er ikke umulig.

Jobben til Human Rights Watch er tre-delt: Vi etterforsker og trekker konklusjoner om hvorvidt menneskerettigeheter har blitt brutt, vi avdekker slike brudd ved å publisere vår informasjon, og vi legger press på ansvarlige myndigheter for å få disse bruddene til å stoppe. Dette gjør vi i mer enn 90 land i verden og vi jobber med hele spekteret av menneskerettigheter, inkludert rettigheter for kvinner, barn, mentalt og fysisk uføre, flyktninger og mange andre.

Å etterforske brudd på krigens folkerett i væpnede konflikter kan være spesielt utfordrende. En av utfordringene er å få tillgang til og å operere på en trygg måte i områder med militær aktivitet. Så ofte vi kan utfører vi våre etterforskninger der overgrepene har skjedd, på åstedet. Dette gir oss mulighet til å se med egne øyne hva som har blitt angrepet, vi kan selv lete etter våpenrester, og vi kan observere vitner og ofre mens vi intervjuer dem. I løpet av den seks år lange konflikten i Syria har jeg vært på bakken for å etterforske mulige brudd i opposisjonskontrollerte områder i Aleppo, Idlib og Latakia, i myndighetskontrollert områder i Damaskus og Homs, og i kurdisk-kontrollerte områder i den nordøstlige delen av landet.

Noen ganger trenger vi tillatelse fra væpnede aktører for å få tilgang til områdene de kontrollerer og noen ganger så insisterer de på å eskortere oss fra sted til sted. Dette har vært et større problem i områder kontrollert av syriske myndigheter. Da vi fikk tillatelse fra syriske myndigheter til å besøke Damaskus og Homs så hadde vi opptil flere biler med væpnede menn som eskorterte oss fra sted til sted.

I slike tilfeller så insisterer vi alltid på at det er vi som bestemmer hvor vi drar, hvem vi intervjuer, og at ingen andre er til stede når vi gjennomfører intervjuene. Likevel så er det alltid en risiko i slike situasjoner at folk forteller deg det de tror at eskorten ønsker å høre.

Noen ganger har vi ikke tilgang til åstedet. I perioder så har vi følt at kidnappingsrisikoen fra den Islamske Stat og andre ekstreme grupper har vært for høy. I andre tilfeller har de som kontrollerer et område nektet oss adgang. De syriske myndighetene, for eksempel, har gitt oss tillatelse til å besøke områdene de kontrollerer bare et fåtall av ganger, selv om vi har søkt med jevne mellomrom.

Når vi gjennomfører en slik etterforskning prøver vi å samle informasjon fra så mange kilder som mulig: ofre, medisinsk personell, journalister, naboer, og til og med, noen ganger, de som anklages for å stå bak ugjerningene. I Syria bruker vi noen ganger medlemmer av Syria Civil Defense, eller de Hvite Hjelmene som de ofte blir kalt, som kilder. Dette er et nettverk av tusenvis av frivillige som rykker ut for å hjelpe sårede i områder utenfor myndighetenes kontrol. På grunn av jobben de gjør så har de hvite hjelmene ofte detaljert informasjom om, for eksempel, hvor og når angrep fant sted, hvor omfattende ødeleggelsene var, hvor mange som ble såret eller drept, og om hvorvidt det ble funnet våpenrester på åstedet.

Hvis vi ikke har adgang til åstedet så intervjuer vi vitner ved å bruke Skype, WhatsApp eller andre krypterte kommunikasjonsmidler og vi leter etter vitner som vi kan intervjue i person i flyktningeleire utenfor Syria.

Men jobben vår er ikke å rapportere ukritisk hva noen sier til oss, men å verifisere informasjonen slik at vi finner fram til sannheten. Dette gjelder også informasjon som vi får fra de hvite hjelmene. Våre intervjuer er ofte lange – noen ganger varer de flere timer – mens vi stiller spørsmål om alle mulige detaljer for å være sikker på at vi forstår hva som har skjedd og for å vurdere troverdigheten til vitnet. Vi sammenligner informasjonen med informasjon fra andre vitner. I tillegg analyserer vi ofte bilder, videoer og satellittbilder for å se om det som vitner forteller oss stemmer. Vi publiserer ikke noe informasjon før den har blitt bekreftet av flere kilder. Notatblokkene mine er fulle av anklager om overgrep som vi ikke har publisert, enten fordi vi ennå ikke har funnet andre kilder som kan bekrefte informasjonen eller fordi overgrepene slettes ikke fant sted.

For å være sikker på ingen kan påvirke våre konklusjoner så aksepterer vi heller ikke økonomisk støtte fra noen lands myndigheter.

Så hva er sannheten om konflikten i Syria? Vi har dokumentert at så godt som alle partene i den syriske konflikten har begått alvorlige overgrep. For å nevne noen eksempler: syriske myndigheter har utført ulovlige angrep med klasebomber, kjemiske våpen, tønnebomber, ballistiske missiler og andre våpen. De har også ulovlig arrestert, torturert og henrettet tusenvis. Væpnede opprørsgrupper har utført ulovlige angrep med raketter, bombekastere og andre våpen og har også henrettet sivile. Den Islamske Stat har henrettet tusenvis og brukt kjemiske våpen. Amerikanske styrker har unnlatt å ta nødvendige forhåndsregler for å unngå sivile tap. Listen av overgrep er lang.

En spesielt opprørende type brudd på krigens folkerett i den syriske konflikten har vært utallige angrep på sykehus. Mitt første besøk til Aleppo, i august 2012, var for å etterforske et slikt angrep. Syriske jetfly hadde skutt raketter mot et sykehus to ganger i løpet av tre dager. Det siste angrepet fant sted mindre enn en time før vi ankom. Vi så med egne øyne ødeleggelsene på sykehuset, restene av rakettene, og at leger frenetisk prøvde å hjelpe sårede, slik de hadde gjort da angrepet skjedde.

Siden den gang så har syriske myndigheter angrepet sykehus over hele Syria utallige ganger. Physicians for Human Rights, en organisasjon som dokumenterer angrep på sykehus, har registrert hundrevis av slike angrep, de fleste av dem av syriske eller russiske fly eller helikoptre. I september og oktober i fjor så dokumenterte vi at den syrisk-russiske koalisjonen med vitende og vilje angrep et sykehus i Aleppo flere ganger i løpet av få dager.

Mange av disse angrepene er veldig godt dokumenterte. Likevel så har et par norske skribenter stilt spørsmål ved om slike angrep faktisk skjedde etter at de besøkte Aleppo nylig. I løpet av besøket så ble de vist to sykehus, Øyesykehuset og Barnesykehuset i øst-Aleppo, hvor de fant bevis for at sykehusene hadde blitt brukt av væpnede grupper. Men dette er ingen hemmelighet. Media og menneskerettighetsorganisasjoner rapporterte om dette for lenge siden. Organisasjonen Violations Documentation Center, for eksempel, sa i en rapport i 2014 at likene fra to leger ble funnet i Øyesykehuset i Aleppo da den Frie Syriske Hæren, en opprørsgruppe, tok over bygningen fra den Islamske Stat. Jeg så med mine egne øyne at væpnede grupper brukte disse bygningene når jeg besøkte Aleppo i 2012 og 2013.

Men så vidt meg bekjent så er det heller ingen menneskerettighetsorganisasjoner som har påstått at angrepene på disse sykehusene var ulovlige etter at væpnede grupper overtok dem. Physicians for Human Rights rapporterte siste angrep på Øyesykehuset i Qadi Askar den 13. september 2012 og sa at bygningen opphørte å bli brukt som sykehus i september 2012. Syriske myndigheter har brukt Øyesykehuset i Aleppo før. Etter at myndighetene kom under press for å ha angrepet sykehus i september og oktober 2016 så forsvarte Syrias FN ambassadør seg med at terrorister i Øst Aleppo hadde overtatt Øyesykehuset. Det er nok ingen tilfeldighet at de norske skribentene ble vist akkurat disse sykehusene og ikke de andre som faktisk ble brukt som sykehus da de ble angrepet.

Til tross for all dokumentasjon om brudd på krigens folkerett i Syria løpet av den seks-år-lange krigen så er det mye vi ikke vet om hva opprørsgrupper og myndighets-styrker har gjort. Human Rights Watch har prøvd i flere måneder å få tillatelse fra syriske myndigheter til å besøke Aleppo, men uten hell. De som fikk slik tillatelse hadde en unik mulighet til å bidra med ny informasjon og økt forståelse. En glimrende artikkel i New York Times skrevet av en journalist som også nettopp besøkte Aleppo viser at det er fullt mulig å rapportere om overgrep fra opprørsgrupper uten å fornekte godt dokumenterte overgrep fra myndighetene, slik som angrep på sykehus.

Den mest elementære regelen for gode journalister og etterforskere er å være kritisk til kilder, å stille inngående spørsmål, og å bekrefte informasjon med andre kilder før publisering. Å ukristike rapportere hva man har blitt fortalt og vist i løpet av et kort besøk til Aleppo bringer oss ikke nærmere sannheten, snarere tvert imot.

PÅ TRE MINUTTER: Syria-ekspert Cecilie Hellestveit forklarer - i korte trekk - konflikten i Syria. Video: Per Ervland Vis mer
Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.