Sannhetens nålestikk

I grunnen er en avistegner noe merkverdig gammeldags. Fjernsynet har for lengst erobret våre øyne til de grader at bilder for de fleste er ensbetydende med levende bilder, ja selv fotografiet er truet her og der. Så hva med tegningen?

Er det ikke helt ute med den? Er ikke tegningen langt ute på sidelinja? Hører den ikke hjemme i en nedstøvet skuff på et eller annet samtidsarkeologisk museum for ytringsfrihet, fra tid til annen beundret for sitt mot anno dazumal?

Nei, selvfølgelig ikke.

Hva er New York Review of Books uten David Levines tegninger? En bunke papir uten luft under vingene. Og hva er Dagbladet uten Finn Graff?

Både høflighet og uvitenhet avholder meg fra å svare på det spørsmålet, ettersom jeg dessverre ikke kan regnes som fast leser av denne avisa. Til gjengjeld ser jeg godt hva Finn Graff kan.

Han kan det en tegner skal kunne. Og hva skal en tegner kunne? Han skal slå til. Med ett hogg. Slaget skal være gjennomført, hardt og i én bevegelse. Og det skal treffe presist. Den minste avvikelse, den minste nøling -  og alt ramler i bakken.

Grunnvilkår

Nå må man ikke ta feil av metaforbruken. Jeg tenker ikke på tegnerens militære presisjon eller ondskapsfullhet når jeg snakker om å slå hardt til og med ett hogg. Jeg tenker på noe helt annet. Jeg tenker på grunnvilkårene for hvordan avistegningen fungerer.

En avis er full av fortellinger. Hvis de er gode, har de en begynnelse, en midt og en slutt. Avishistorier leses av leseren etter prinsippet: «og så da, og så da, og så da...» Det går framover til artikkelens bitre avslutning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Med avistegningen forholder det seg annerledes. Den oppleves, nåja -  som et hogg. Umiddelbart, øyeblikkelig, som en aha-opplevelse, eller et «selvfølgelig!». Eller en »akkurat-sånn-ja!«-opplevelse. Det er jo derfor vi ler når vi ser en morsom tegning. Eller det snur seg i oss når vi ser en som er ondsinnet. Det skjer noe, som i et rykk. En fortelling har trengt seg sammen og blitt til et punkt. Men det dreier seg om et punkt i utstrekning. Tegningen prikker på oss, akkurat som når vi blir kilt, og latteren liksom brer seg fra berøringspunktet og ut i kroppen. Tegningen er konklusjonen satt på spissen. Tegningen er sannhetens nålestikk.

Derfor er tegningen så viktig for en avis som lever av å legge verden fram i linjenes uendelige spaltemetermål. Derfor er den så viktig i det mentale billedmiljø som ellers beherskes av forskjellen mellom bilder og hastighet -  zappe-kulturens bedøvelsesmiddel.

Hele spekteret

Den gode avistegning står stille, og er samtidig full av bevegelse. Finn Graff mestrer hele spekteret.

Han behersker den anekdotiske tegningen, den som fortolker den journalistiske historie og som samtidig tar hensyn til tegningens særegenhet: At den virker gjennom det som ses med en gang, et . Tegningen skal ikke leses fra begynnelse til slutt.

Graff mestrer den symbolske tegning, der han dreier en problematikk 180 grader, snur saken rundt, løfter den inn i en annen verden av dyr eller felles folkelig ikonografi, før han slår hull på jordkulen eller gjør mennesker og ting til beslektede størrelser. Her er tegneren forvandlingskunstner, selv om kravet stadig er klarhet. Kan man ikke se hvor ting kommer fra, kan man ikke se selve forvandlingens magiske øyeblikk, ja, da fungerer ikke tegningen. Dette vet selvfølgelig Graff godt, og handler deretter så godt han kan. Og resultatet er riktig bra.

Portrettet

Og endelig mestrer han det poengterte portrettet, det som hviler i spenningen mellom den underbetonte kropp og det forstørrede hode. Det er i parentes bemerket hos avistegnerne at oppfatningen av menneskets fysiognomi som fasiten på deres vesen har overlevd. I billedkunsten er dette på mange måter et avsluttet kapittel.

Finn Graff er på sitt mest suverene i disse karikaturene, som jo som bekjent er overdrivelsens kunst. Hos Graff er imidlertid kunsten å overdrive ikke blitt ekstrem. Hos ham finner vi igjen balansen, eller bevisstheten om at en karikatur -  som få andre ting -  kan sette sin gjenkjennelighet over styr samtidig som den ved bare en enkelt feilaktig strek kan misligholde tegnerens kontrakt, og for den saks skyld hans uskrevne «kontrakt» med sitt offer.

Friheten

En avistegner som Finn Graff bebor avisa til glede for leserne. Men også til glede for journalistene. For den gode avistegning kan gjerne oppheves til å bli litt av et mønster for god journalistikk. Den har både de journalistiske dydene -  klarhet og presisjon -  akkurat som den har den kvalitative ydmykhet som så mye journalistikk mangler. Avistegneren vil ikke uttrykke seg selv. Han vender øyet mot verden, på samme måte som journalisten burde legge øret til virkeligheten der ute.

Det siste tegneren har, er likevel det avgjørende, det som for alvor rykker ham fri fra arbeidsfellesskapet med de øvrige i avisa. Nemlig friheten. Tegneren kan gå mye lenger enn det skrevne ord, fordi bilder, langt sterkere enn tekst, er noe som blir ferdigbehandlet hos den som mottar dem. Tegneren kan være frekk, uanstendig, hans strek kan gå over streken, så å si. Hans virke er i familie med karnevalet og andre iscenesatte unntakstilstander -  og det er jo dypest sett derfor vi elsker å se på dem.