Sannhetens øyeblikk

Tidligere i sommer avsluttet den sørafrikanske Sannhetskommisjonen sine undersøkelser av apartheidregimets overgrep. Erkebiskop Tutu og hans kolleger har nå trukket seg tilbake for å sammenfatte det veldige arbeidet. Seinere i høst vil kommisjonen legge fram en skriftlig rapport. Verden venter på hva det store sannhets- og forsoningsarbeidet i det nye demokratiet i Sør-Afrika vil munne ut i.

Hvis Tutu-rapporten får et kapittel om tilsvarende undersøkelser i andre land, er det ikke utenkelig at Norge vil bli nevnt der. For også Norge har gjennomgått en liknende prosess som er blitt lagt merke til internasjonalt. Alle er kanskje ikke klar over dette, men vi har faktisk skrevet våre erfaringer inn i den store internasjonale fortelling om hvordan et samfunn gjør opp med sin fortid og kollektivt ser Sannheten i øynene.

Jeg tenker selvfølgelig på Lund-kommisjonens skjellsettende arbeid om den ulovlige overvåking av norske borgere. Lund-rapporten fra 1996 har siden fått to oppfølgere, historiene om E-tjenesten og Politiets overvåkingstjeneste POT fra 1997 og 1998, den siste så fersk at den diskuteres i pressen nå.

Til sammen er det her lagt fram et helt enestående materiale, med masser av enkeltheter, navn, påstander og vurderinger.

  • Mylderet av detaljer gjør at dette ytre sett framstår som et område for spesielt interesserte, en ekspertsak. Men det har samtidig dyp betydning for oss alle. Ikke så mye for det som står på de til sammen nesten tre tusen sidene. Det viktige er at alt dette er lagt fram. At det kan leses, diskuteres, trenge seg inn i den kollektive bevissthet som en sannhetsprosess. En langsom og smertefull modning der det gjennom all støyen og larmen om enkelthetene langsomt felles ut noe vi kan kalle en kollektiv erkjennelse:
  • Vi har altså hatt en sannhets- og forsoningskommisjon, akkurat som den president Mandela i sin tid nedsatte for Sør-Afrika. Poenget ved Tutu-kommisjonens framgangsmåte er som kjent at de som har vitnet for kommisjonen og fortalt det de vet om overgrep og ulovlige politimetoder under apartheidregimet, har gått klar av rettslig tiltale. Lund-kommisjonen hadde en annen konstruksjon. Men effekten er mye av den samme. Lund og hans kolleger hadde domstolens myndighet til å samle inn alle fakta om arbeiderpartistatens overgrep. Vitnene hadde rettsplikt til å forklare seg, og erfarne etterforskere gikk dem etter i sømmene. Men det var ingen straffedomstol, bare en faktafinnende kommisjon.
  • I internasjonale kommentarer brukes da også uttrykket «sannhetskommisjon» om Lund-kommisjonen. Når svenske politikere og debattanter krever en tilsvarende undersøkelse av Säpo i Sverige, sier de at de ønsker en sannhetskommisjon - sånn som de har hatt i Norge. Man ser også uttrykket «the Norwegian truth commission» i internasjonal presse.
  • De bøkene som er kommet i Lund-kommisjonens kjølvann, gir utmerkede supplement til historien om den ulovlige overvåkingen av norske borgere. Særlig bringer Trond Bergh og Knut Einar Eriksens to bind om POT mye. Forfatterne modifiserer noen av Lund-kommisjonens funn og vurderinger, supplerer andre. Som rimelig er, leverer de i hovedsak et forsvar for overvåkingen. Men de står på Lund-rapportens skuldrer. Uten en sannhetskommisjons rensende arbeid i forkant, ville alle de skitne detaljene de ruller opp forblitt betente skandaler den ene og den andre veien - hvis de i det hele tatt kunne bli brakt fram i lyset. Den kritiske dialog med forgjengeren er faktisk det som gir moralsk substans til den forbløffende åpenhjertigheten i boka om POT.
  • Jo, en sannhetskommisjon kan være helsebringende på mer enn én måte.

Den erkjennelse, at vårt samfunn har gått igjennom trange tider av kald krig, sterk mistenksomhet og ulovlige politimetoder. Og at den tid nå er forbi! Selv om aktørene ennå lever, og selv om det fortsatt kastes litt politisk skitt hit og dit, så er de ulovlige tider i hovedsak definert som avsluttet fortid. Stortinget har til og med besluttet å ta imot Lund-rapporten uten å gjøre ansvar gjeldende. Det betyr at vi i tillegg til å erkjenne det ulovlige som foregikk, tilgir dem som gjorde dette mot oss.

To og et halvt år etter at Lund-rapporten ble framlagt, kan vi derfor konstatere at det grep Stortinget gjorde ved å iverksette en granskning med det mandat og de ressurser Lund fikk, var helsebringende. Og at dette er en interessant erfaring internasjonalt! Det diskuteres mye i dag om Tutu-kommisjonens arbeid vil virke forsonende eller tvert imot rive opp sårene i det sørafrikanske samfunnet. Sannheten er naturligvis smertefull. Svaret får vi først seinere, når rapporten kommer. Og når dens konklusjoner langsomt trenger inn i samfunnslegemet som en - forhåpentligvis - kollektiv erkjennelse av fakta og tilgivelse.

Måtte det samme kunne sies etter at erkebiskop Tutu har lagt fram sin rapport i oktober.