- Sannheter for fall

Konkurranseutsetting og privatisering skulle gi oss valgmuligheter, makt, mer velferd, og billigere varer. I stedet har vi fått økt grådighet, skriver Audun Lysbakken.

Den siste tidens debatt i Dagbladet om økonomifaget er en debatt som burde oppta langt flere enn økonomene. Langt mer enn bare en diskusjon om retninger innen et fagmiljø, er det diskusjonen om hvordan omstridt teori har oppnådd status som politisk sannhet. «Sannheter» som banet vei for nyliberalismen, og en politisk utvikling hvor det lenge virket som om det ikke fantes alternativer til mer markedsmakt og økt global urettferdighet.

«Du kan ikke fatte all den grådigheten som tøyt fram. Svina tok virkelig for seg. Griskheten og opportunismen kom helt ut av kontroll».

Dette sitatet i The Atlantic Monthly kostet den republikanske kongressmannen David Stockman både jobben og hans politiske karriere. Han hadde fått ansvaret for å gjennomføre Ronald Reagans skatteløfter, og den unge, entusiastiske Stockman gikk til jobben i troen på ærlighet, hardt arbeid og verdien av å klare seg selv - og at offentlige velferdskutt skulle skape ny vekst og mer velferd til alle.

Stockman innså raskt at den nye ideologien ikke var ny, men gammel høyrepolitikk. Målet var ikke å etablere en vidunderlig, ny verden der alle ble rikere og lykkeligere av å betale mindre skatt. Målet var å lette skattetrykket for de rike.

Reagonomics er basert på samme teorier som tusener av studenter lærer ved norske høyskoler og universiteter i dag, som en viktig del av økonomifaget. Her er offentlig velferd sett som en brems for effektiviteten. Offentlig sektor er ikke forbudt, men det har alltid en pris, er alltid en kostnad.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bondevik II gjorde teoriens politikk til en merkevare. Men fordommen om at private konkurranseløsninger er mer effektive enn offentlige løsninger, fikk på 80- og 90-tallet så bredt gjennomslag at også tidligere Arbeiderpartiregjeringer ga avgjørende bidrag til den nyliberale vendingen i norsk politikk: EØS-avtalen, børsnoteringen og delprivatiseringen av Statoil og Telenor, innføring av stykkprisfinansiering på sykehusene, liberalisering av apotekmarkedet, melkemarkedet, kraftmarkedet, tannhelse, meierimarkedet, arbeidsmarkedet, på advokattjenester, i luftfarten, post- og teletjenester, offentlige innkjøp, veibygging, fiskeriene og utdanning er eksempler på at ideer inspirert av denne dominerende økonomiske teorien har vært gjennomført i Norge de siste tiåra.

Hva er egentlig resultatene? Har alt blitt billigere og mer effektivt? Ser vi nærmere på dagens Norge viser det seg at teorien stadig vekk kolliderer med virkeligheten. Maktutredningen tok opp temaet konkurranseutsetting, hvor forsker Didrik Seip konkluderte med at «de fleste av de norske konkurranseeksperimentene har vært mislykket» («Konkurranse på norsk», 2003). Her viser Seip til at prisene på jernbane, strøm, telefoni, drosje, vei og apotek faktisk gikk opp snarere enn ned etter at det ble økt konkurranse.

Innenfor tannhelse førte liberalisering til høyere priser: Fram til 1995 var tannlegeprisen fastsatt gjennom forhandlinger med staten. Så ble prisene sluppet fri, og tannlegeprisene økte tre ganger så mye som andre priser, skrev Aftenposten (24.01.05). En tilsvarende rapport ble framlagt av den svenske regjeringen høsten 2004. Resultatene var at i fem av seks bransjer ble det dyrere for kundene etter at monopolene hadde falt. Etter at jernbanen ble åpnet for konkurranse i 1988 hadde billettprisene økt med 125 pst. - mens prisene ellers økte med 57 pst. Studien fant bl.a. at prisen på el- og posttjenester var nær fordoblet. «Vi har hatt problemer med å finne tydelige

priseffekter av dereguleringen», sa Tomas Lindström i Konjunkturinstituttet om deres studier (Aftenposten 18.09.04).

Medieforskerne Eli Skogerbø og Tanja Storsul gjennomgikk i 2003 liberaliseringen i telesektoren. De viste til at to av de viktigste faktorene bak prisnedgangen på 80- og 90-tallet ikke var konkurranse, men den teknologiske utviklingen som gjorde produkter og tjenester billigere, samt utbyggingen av et landsdekkende telenett, som i stor grad ble ferdigstilt i løpet av 1980-åra. De viser til at i perioden med tiltakende konkurranse - etter 2000 - har prisutviklingen i stor grad stagnert.

 RENT FAKTISK:  Prisene på jernbane, strøm, telefoni, drosje, vei og apotek gikk opp snarere enn ned etter at det ble økt konkurranse, ifølge Maktutredningen, skriver Audun Lysbakken. Alle bilder fra Scanpix
RENT FAKTISK: Prisene på jernbane, strøm, telefoni, drosje, vei og apotek gikk opp snarere enn ned etter at det ble økt konkurranse, ifølge Maktutredningen, skriver Audun Lysbakken. Alle bilder fra Scanpix Vis mer

Sykehusreformen skulle føre til mer effektive sykehus. Det har den ikke gjort. På ti år er sykehusutgiftene doblet, uten at effektiviteten har økt. Overgangen fra rammefinansiering til innsatsstyrt stykkprisfinansiering på sykehusene gjør at produksjon av inntektsgivende poeng får hovedfokus, på bekostning av behovsstyring og langsiktig tenking. «Den sterke økonomiske utviklingen i de nordiske landene stiller økonomisk teori overfor en test den ikke består», sa professor Kalle Moene ved Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo (Aftenposten 24.12.06), i forbindelse med lanseringen av et forskningsprosjekt som skal se nærmere på denne sammenhengen.

Forestillingen om at fellesskapet er ulønnsomt, en dominerende forutsetning i dagens økonomifag, må erklæres som det det er; et høyst diskutabelt standpunkt, som er mer politisk enn faglig begrunnet. En rekke eksempler viser at privatisering og konkurranseutsetting medfører høyere priser, mindre langsiktighet og mer usikkerhet - alt sammen kostnader. Og de nordiske landene, som har gjennomført mindre av dette enn de fleste sammenliknbare land, skårer høyt på internasjonale sammenlikninger. Både på å fordele og å skape, og på velferd og produktivitet.

Dagens dominerende teori har til og med vekket religionsviternes interesse. «Nyliberalismen er dypest sett et religiøst system,» skriver Sturla Stålsett: «Markedet har guddommelige trekk: Det hviler i seg selv, er sin egen begrunnelse. Det virker, fordi det virker. Og hvis det ikke virker, er det fordi det er for lite av det - ikke for mye (…) Der de gamle kirkefedre diskuterte satsen: Utenfor kirken, ingen frelse, har markedsteologene slått fast: Utenfor Markedet, ingen vekst eller velstand».

Konkurranseutsetting og privatisering skulle gi oss valgmuligheter, makt, mer velferd, og billigere varer. I stedet har vi fått økt grådighet - og dyrere varer og tjenester for folk flest. Om teorien ikke tåler møtet med virkeligheten, pleier det å være teorien som er feil.

- Sannheter for fall