Den siste tidens debatt i Dagbladet om økonomifaget er en debatt som burde oppta langt flere enn økonomene. Langt mer enn bare en diskusjon om retninger innen et fagmiljø, er det diskusjonen om hvordan omstridt teori har oppnådd status som politisk sannhet. «Sannheter» som banet vei for nyliberalismen, og en politisk utvikling hvor det lenge virket som om det ikke fantes alternativer til mer markedsmakt og økt global urettferdighet.

«Du kan ikke fatte all den grådigheten som tøyt fram. Svina tok virkelig for seg. Griskheten og opportunismen kom helt ut av kontroll». Dette sitatet i The Atlantic Monthly kostet den republikanske kongressmannen David Stockman både jobben og hans politiske karriere. Han hadde fått ansvaret for å gjennomføre Ronald Reagans skatteløfter, og den unge, entusiastiske Stockman gikk til jobben i troen på ærlighet, hardt arbeid og verdien av å klare seg selv - og at offentlige velferdskutt skulle skape ny vekst og mer velferd til alle.

Stockman innså raskt at den nye ideologien ikke var ny, men gammel høyrepolitikk. Målet var ikke å etablere en vidunderlig, ny verden der alle ble rikere og lykkeligere av å betale mindre skatt. Målet var å lette skattetrykket for de rike.Reagonomics er basert på samme teorier som tusener av studenter lærer ved norske høyskoler og universiteter i dag, som en viktig del av økonomifaget. Her er offentlig velferd sett som en brems for effektiviteten. Offentlig sektor er ikke forbudt, men det har alltid en pris, er alltid en kostnad.