Sannheter fra fangeleire

Personlige erindringer fra fangeleirenes kronikør.

BOK: Tilsynelatende ubesværet og beskjedent forteller Kristian Ottosen om sin egen tid som fange under annen verdenskrig. Men det måtte altså gå over 60 år før han fant å kunne gjøre det. Det er bemerkelsesverdig at det ennå kan komme øyenvitneskildringer fra krigen. Nå kaller Ottosen boka erindringer, og det er nok også mer treffende.

Gerhardsen

Faghistorikere har tidligere blant annet sådd tvil om den grunnen Kristian Ottosen oppgir for at han ble arrestert 21 år gammel i 1942. Det spiller i grunnen ikke noen særlig rolle. Her er det skildringen av hva som skjedde, hva han gjorde og hvem han traff som er interessant. Dette er ikke ei bok som er skrevet etter granskinger i tyske og norske arkiver, Ottosens opplevelser slik han husker dem etter 60 år er kilden. Så mye nytt fra Sachsenhausen, om blant annet Einar Gerhardsens hjemsendelse fins det ikke, påstandene om sterke motsetninger mellom norske kommunistiske og borgerlige fanger, som blant annet skulle ha ført til død og «æresrettssaker» etter krigen, er ikke nevnt.

Farlig å dele

Boka forteller også i korte riss forfatterens liv før og etter krigen, og om hvordan tidligere fanger holdt kontakten og tok seg av hverandre etter krigen. Også dette viser at opplevelsene i leirene var ekstraordinære. Hva var forutsetningene for å overleve i konsentrasjonsleirene, altså på steder hvor alle vanlige sosiale relasjoner var satt til side? Den som delte maten med en annen, bukket under. Den som lurte til seg en ekstra rasjon, overlevde. Slikt var viktig, men enda viktigere skal det ha vært at midt i dette systemet hvor alle humane prinsipper var satt til side, fantes det fanger som nettopp delte, hjalp andre og leverte tilbake en feilaktig tildelt ekstrarasjon. At det fantes noen få fanger som var i stand til dette, var viktig for at alle skulle overleve. Det skal finnes studier som viser at når slike fanger døde, økte dødsratene også blant de andre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Øverlands dikt

Er det rom for enda ei sånn bok? Det er kanskje vanskelig å forestille seg, men når den er så velskrevet og rett på sak som denne, må det ryddes plass. Kapitlet om hvordan Arnulf Øverlands dikt «Jul i Sachsenhausen» ble til og hvordan poeten måtte gå fra brakke til brakke og lese det opp julaften 1943, er gripende. Og det gjør ikke mindre inntrykk når leseren uunngåelig hører Øverlands dype stemme og skarrende r\'er for sitt indre øre. Etter å ha skildret terroren og elendigheten kommer Øverland til mannen fra Telavåg som ikke ønsker hevn: «Nei, me frå Telavåg hev fenge nok.» Og dikteren gjør poenget allment: «Men vil du slukke ild med hates flamme,/da får du ennå en gang se det samme.»

Respekt

Hele denne humane visdommen munner ut i den mektige sluttstrofen: «Men neste gang vi hører dyreskriket/og motorbrølet fra en fremmed hær,/da kjenner vi dem vet vi, hvem de er,/ og vi skal møte dem og ikke vike!» Når fangene hørte dette visste de at neste gang var der og da, og ved taust å avvise hevnen overdøvet de dyreskriket i nazi-Tysklands hjerte. D et er umulig å være enig med Kristian Ottosen i alt han skriver. Men det er grunn til å ta av seg hatten for ham. Nå brukes ikke hatt lenger og skulle noen i dårskap sette en på hodet for nettopp å kunne ta den av seg for ham, ville han bare glise og vinke det bort. Tøv bryr han seg ikke om, han kan imidlertid ikke nekte oss å bøye nakken i respektfull takk.