Sannhetssøkeren

Anne Marit Jacobsen er kjent for å romme både gråten og latteren i sine roller. Viktigst for henne selv er det å ikke være «hest på stallen»!

  • Over 100 norske kvinnelige kunstnere innenfor feltene skuespill, regi, bildekunst, skjønnlitteratur og musikk har stemt på to kvinner innenfor sitt eget felt og to fra de andre områdene.

  • De to fra hvert felt som fikk flest stemmer, vil bli presentert i Dagbladet utover sommeren. Først ute er skuespiller Anne Marit Jacobsen .

- Det var virkelig hyggelig å høre om denne kåringen, sier hun tankefullt mens blikket er festet på Tiko som har snuten begravd i lyngen. - Spesielt nå, etter debatten som kom etter uttalelsen min i fjor. Det ble jo litt styr.

Uttalelsen hun henviser til falt i et portrettintervju i Dagbladet der hun hevdet at hun ikke hadde fått de store, klassiske rollene fordi hun har vært for tjukk. Etterpå gikk flere kvinnelige skuespillere ut i avisene og støttet henne.

- Man kan ikke bare plukke folk til roller etter utseendet. Det er jo utstrålingen som er viktigst, sier Anne Marit Jacobsen bestemt.

- Har du selv noen kvinnelige skuespillerforbilder?

- Ja, Judi Dench har vært et lite forbilde. Hun er ikke klassisk pen, men kjempedyktig. Svenske Margaretha Krook er også flott, hun har en indre utstråling.

Nok en travel høst

De er begge sommerforkjølte, Anne Marit Jacobsen og turkameraten Tiko. Sammen har de akkurat kommet tilbake fra familie-stedet i Kragerø, og er bare en snartur innom leiligheten i Skogen Boligsameie i Oslo, før Anne Marit drar til Sverige og Tiko skal på sommerferie på kennel.

Nå benytter de sjansen til å spasere på stien «sin», en kronglete skogsvei inn mot den trolske Strømsdammen.

- Jeg henter tilbake energien når jeg går i naturen. Og når jeg mediterer eller hører på Ravel, sier Anne Marit Jacobsen, som kan se fram til en aktiv høst.

Først starter prøvene på Oscar Wildes «The Importance of Being Earnest» , som får premiere i oktober på Nationaltheatret. Så skal hun sannsynligvis gjøre noen flere forestillinger som Lilli Valentin - rollen som nok kan kalles hennes største suksess - denne gangen ved Akershus Teater. I tillegg er Anne Marit i gang med et prosjekt hun selv har tatt initiativ til. Men det vil hun ikke fortelle noe særlig om.

- Nei, det hele er ganske hemmelig ennå. Dessuten er jeg litt overtroisk. Hvis jeg forteller om det for tidlig, blir det liksom som om bobla sprekker, sier hun mystisk.

- Viktig å ikke lyve

- Hvordan er det å være kvinnelig skuespiller i dag, i forhold til i starten av karrieren din?

- Folk tror det blir skrevet flere kvinneroller i min aldersgruppe for tida, men det stemmer ikke! Det blir faktisk færre og færre av dem. Bortsett fra Jon Fosse, da. Han har en del kvinner i stykkene sine, sier Anne Marit engasjert.

Anne Marit Jacobsen

Født: 7. november 1946 i Oslo

Bor: Skogen boligsameie i Oslo

Debuterte: Med «Narren og hans hertug» på Nationaltheatret i 1969. Det store gjennombruddet kom med rollen som Hedvig i «Villanden» (Fjernsynsteatret, 1970). Har markert seg som dramatisk skuespiller blant annet i Tsjekhovs «Onkel Vanja» og som Ki, hovedskikkelsen i «Kolbes reise» på Nationaltheatret. Har også fått mye skryt for sine revyopptredener, har spilt både klassisk og moderne komedie, og tatt priser for sin deltakelse i Montreux-programmer. Har spilt «Lilli Valentin» i over 300 forestillinger.

Aktuell med: Oscar Wildes «The Importance of Being Earnest» på Nationaltheatret pluss et prosjekt tatt på eget initiativ (fortsatt i planleggingsfasen).

Det kulturelle vendepunktet: Samarbeidet med regissøren Sverre Udnæs. Han lærte meg viktigheten av å være sannhetskrevende, å ikke «lyve» når man spiller.

- Jeg håper å få gjøre noe av ham. Jeg så Fosse-stykket «Vakkert» på Det Norske Teatret, det var helt fantastisk.

- Har du noen råd til unge medsøstre som satser på et liv innen skuespill?

- Ja. Pass deg for å gå på rutine. Søk utfordringer. Vær sannhetskrevende! Det er viktig at man ikke lyver når man spiller! Det merkes så godt om man «spiller utenpå».

- Hvordan klarer man å unngå det?

- Det er bare å prøve og feile og prøve igjen, og konsentrere seg om å være til stede i øyeblikket.

Vil gjøre mer film

- Du har operert innen mange sjangere og medier. Er det noe du savner å gjøre?

- Ja, jeg har ikke fått noe tilbud om en spesielt stor filmrolle. Det savner jeg. Lurer på om folk synes jeg blir for kraftfull for lerretet?

Anne Marit stopper opp. - Ja, jeg kunne virkelig tenke meg å gjøre en stor filmrolle, sier hun ærlig.

- Kanskje du skulle banke på døra til filmregissørene og fremme forslaget?

- Ja, synes du dét?

Anne Marits øyne får igjen det lattermilde draget som publikum kjenner igjen fra komedier som Holbergs «De n vegelsinnede» eller «Jeppe på bjerget» , eller Montreux-bidraget «Hilde? - på TV?!» .

Slår i bordet

- Synes du instruktørene har forandret seg i løpet av åra?

- Ja, unge regissører er mer lekne. Eller, nei! Det er fortsatt både - og. Noen instruktører er veldig lekne, mens andre er helt stive og formelle og glemmer å ta hensyn til skuespillernes oppfatninger.

Her berører vi tydeligvis et engasjerende emne. De store øynene blir mørke.

- Det er så mange instruktører som ikke tar hensyn til de ressursene skuespillerne bærer på. Og det hater jeg, jeg hater å være «hest på stallen»! Jeg blir syk av det! nærmest roper Anne Marit, før stemmen igjen blir mild.

- Men jeg har blitt flinkere til å si fra med åra.

- Blir det lettere å slå i bordet når man blir eldre?

- Ja, selvfølgelig. Man kan lettere forklare hvorfor man reagerer når man har noen år på baken, på grunn av den erfaringen man har bygd opp. Men man må jo prøve det de foreslår først, uansett. Hvis det så låser seg helt, må man jo si fra. Men jeg har som regel sørget for at det har blitt litt mitt til premieren uansett, smiler Anne Marit.

Levende møte

- Hvordan ser du for deg teatret i framtida?

Svaret kommer raskt og kontant:

- Teatret vil ikke gi seg så lett. Det har jo tusener av års historie, og kommer nok til å klare de utfordringene det går igjennom nå også. Jeg tror folk savner et mer personlig preg i underholdningsverdenen. Fjernsyn er distanse, mens teatret representerer det direkte, levende møtet. Det kan aldri erstattes!

Anne Marit tar en pause før hun modererer seg.

- Men for all del. Det er mye fint med fjernsynet også, da.

Det kan hun vel godt si, erfaring som hun har fra en rekke tv-produksjoner, helt siden gjennombruddet som Hedvig i fjernsynsteaterproduksjonen «Vildanden» .

Tiko begynner å bli utålmodig. Han pistrer litt og kikker bedende opp på matmor. Matmor kikker ømt tilbake på turkameraten.

- Vi har blitt helt en , Tiko og jeg. Når jeg er på prøver, venter Tiko i garderoben.

- Får vi se Tiko på scenen?

- Åh, nei. Det får han ikke lov til.

Nei, scenen er definitivt Anne Marit Jacobsens arena. Hun som er en av de ti mest betydningsfulle kvinnelige kunstnerne i vår tid.

BESTEKOMPISER: Deilig med sommerferie både for Anne Marit Jacobsen og Tiko, her ved Strømsdammen.
<B>TO PÅ TUR:</B> - Jeg henter tilbake energien når jeg går i naturen, sier Anne Marit Jakobsen.