Sannhetsvitner eller forførere?

SAKKYNDIGE: Torgersen-saken reiser spørsmål om sakkyndiges innflytelse i rettsalen.

I FORKANT av gjenopptakelseskommisjonens avslag om gjenopptak av Torgersensaken hadde Gudleiv Forr i Dagbladet den 6/12-06 en betimelig artikkel om bruk av medisinske sakkyndige i norske rettssaler. Selv om Torgersensaken ikke gjenopptas er det gode grunner til å reise spørsmål ved om sakkyndiges innflytelse er for stor i norske rettssaler.I en artikkel i det velrenommerte vitenskapelige tidsskriftet Science la de to amerikanske forskerne Michael J. Saks og Jonathan Koehler i august 2005 fram en studie der de gjennomgikk 86 rettssaker i USA som hadde resultert i fellende dom, men hvor DNA-analyser senere viste at gjerningsmannen var uskyldig. 14 av disse dommene var dødsdommer. Konklusjonen i studien var at feilaktige sakkyndighetsvurderinger var medvirkende for hele 63 prosent av sakene. Kun øyenvitner var mer upålitelige.

I ARTIKKELEN gis eksempler på feilslutninger begått av sakkyndige. I ett tilfelle gjaldt feilslutninger et bitemerke på huden til et drapsoffer, der den sakkyndige med sikkerhet hadde pekt ut den mistenkte som gjerningsmann basert på sammenfall mellom bittmerkene og den mistenktes tannsett. Den domfelte ble seinere frikjent for mistanke fordi DNA-analyser i sin tur medførte identifikasjon av annen gjerningsmann. Ett av artikkelens overordnede poenger er at nye teknologier, særlig DNA, kaster nytt lys over tidligere konklusjoner fra sakkyndige, og gir grunnlag for å trekke tidligere benyttede metoder i tvil.I september i år ble det i regi av Universitetet i Oslo arrangert et faglig seminar om rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker. Under seminaret ble det vist til artikkelen i Science, og trukket paralleller til bruk av sakkyndige i Norge. I et intervju med bladet Apollon (nr 3 2006, et forskningsmagasin fra Universitetet i Oslo), uttaler professor Ståle Eskeland: «Det er ingen grunn til å tro at forholdene er annerledes i Norge.»

I SAMME ARTIKKEL uttaler professor Per Brandtzæg: «Mens det innen vitenskapelig virksomhet er strenge krav til signifikansnivåer, man må være minst 95% sikker for at et resultat skal kunne godtas, virker det som om rettsmedisinere ikke stiller krav når de legger fram beviser i rettssalen. De tillater seg å synse og trekker ofte konklusjoner som det ikke er belegg for.» Jurister synes å bruke begrepet «overveiende sannsynlig» også når sannsynligheten bare så vidt er 50%, mens sakkyndige med det samme begrepet kan mene at det er nær 100 prosent sikkert. Når begreper som brukes flittig ikke er undergitt den samme forståelsen av den som sier det og den som skal forstå det, er det duket for feilslutninger.

EN TIDLIGERE drapsetterforsker, Asbjørn Rachlew, tar for tiden doktorgrad om vitneavhør ved Universitetet i Oslo. Rachlew har ofte blitt spurt om å være sakkyndig i rettssaker for å uttale seg om vitner snakker sant eller ikke, men har i et intervju med bladet Apollon sagt at han konsekvent sier nei til dette fordi forskningen på dette området er kommet svært kort, og selv om en sakkyndig tar forbehold, så vil utsagnene fort bli tillagt for stor vekt i en sak som fra før er dunkelt opplyst. Likevel hevder Rachlew at på tross av disse faglige innvendingene er det nok av psykologer som tar på seg slike oppdrag. Spørsmålet om bruken av sakkyndige i retten, og den vekten som deres vurderinger tillegges i avklaringen av mulig skyld for den tiltalte, ble reist i forbindelse med gjenopptakelsen av saken mot drapsdømte Per Liland, som til slutt ble frifunnet og renvasket for et drap han ikke hadde begått. Et utvalg som gjennomgikk saken konkluderte blant annet med kritikk av de rettsmedisinsk sakkyndiges undersøkelser og uttalelser, og mot samspillet mellom dem og de juridiske aktørene i straffesaken (NOU 1996:15 Liland-saken).

DET FINNES i Norge en rekke historiske eksempler på dommer som har falt, og som i ettertid har vist seg å være justismord. Det ferskeste eksemplet er Fritz Moen-saken, mens et av de mest kjente eksemplene er 100 år gammelt i år; den såkalte Hetlesaken, som Forr omtalte i sin artikkel i Dagbladet 6/12. Pensjonert lagmann Trygve Lange Nielsen beskrev i en kronikk i Aftenposten i september 2006 dommen mot 28 mennesker som ble dømt for incest og seinere frifunnet som det mørkeste kapitlet i rettshistorien siden hekseprosessene på 1600-tallet. Ved domfellelsene var det lagt stor vekt på rettsmedisinske sakkyndighetserklæringer, som altså i ettertid viste seg å være feilaktige. Justisdepartementet oppnevnte 2. april 1998 et utvalg til å gjennomgå rettsmedisinsk kvalitetssikring og kontroll i straffesaker. Utvalget avga sin innstilling 2. april 2001 (NOU 2001:12), og konkluderte blant annet med at: Det må sikres at domstolene og politi/ påtalemyndighet ved behov får tilgang på best mulig sakkyndighetskompetanse, og muligheten for «second opinion» (fornyet, overprøvende vurdering). Det må utarbeides klarere og strengere habilitetsregler for sakkyndige. Rekvirenter bør i større grad enn i dag utforme klare og hensiktsmessige mandater som kan fange opp de rettsmedisinske problemstillingene på en adekvat måte. Den vitenskapelige virksomheten i fagmiljøene bør økes som ledd i å heve kvaliteten på sakkyndighet. Den eksterne kvalitetssikringen som Den rettsmedisinske kommisjonen står for bør utvikles og styrkes. De sakkyndiges kompetanse bør heves, innen både juridiske og medisinske fagområder.

ET SPØRSMÅL det kan være grunn til å stille er i hvilken grad utvalgets arbeid har medført reell bedring av nivået på norske sakkyndighetserklæringer. Derfor bør så vel Stortinget som regjeringen engasjere seg i kvalitetssikringen av norske sakkyndighetserklæringer i årene som kommer. Det vil fortsatt være behov for sakkyndige i norske rettssaler. Men det er viktig for den norske rettsstaten at disse framstår som uhildede sannhetsvitner der konklusjonene ikke går lenger enn det er vitenskapelig belegg for. I motsatt fall vil sakkyndige kunne bidra til å forføre dommerne og juryen, og dermed bidra til at mennesker som skulle ha vært frikjent urettmessig fengsles for forbrytelser de ikke har begått, mens den skyldige går fri.