LYTT & LÆR: Erling Aksdal, leder for Jazzlinja ved Universitetet i Trondheim, argumenterte kraftig for lyttingens avgjørende plass i den læringsprosessen som skal frambringe gode jazzmusikere. Foredraget hans fant sted under konferansen The Jazz Summit 2012 i Trondheim i forrige uke. FOTO: TERJE MOSNES
LYTT & LÆR: Erling Aksdal, leder for Jazzlinja ved Universitetet i Trondheim, argumenterte kraftig for lyttingens avgjørende plass i den læringsprosessen som skal frambringe gode jazzmusikere. Foredraget hans fant sted under konferansen The Jazz Summit 2012 i Trondheim i forrige uke. FOTO: TERJE MOSNESVis mer

Sanntidsmusikken

Det finnes konferanser for alt, også for hvordan man kan bli en god jazzmusiker i 2012.

SCENEN er Dokkhuset i Trondheim, anledningen er «The Jazz Summit 2012», NTNU og Trondheim Jazzfestivals internasjonale konferanse om jazz og jazzutdanning.

På talerstolen står pianisten og elektronikajazz-stilskaperen Bugge Wesseltoft (48), i en årrekke en av Norges mest internasjonalt kjente og anerkjente jazzmusikere.

—Jeg har ingen utdannelse, jeg fikk ikke engang pianoundervisning, begynner han og får forsamlingen av studenter, lærere, musikere og mediefolk til å humre med et skrått «takk for at dere inviterte meg hit likevel». Autodidakten befinner seg tross alt bare et steinkast fra norsk jazzutdannings første og stadig sentrale institusjon, Jazzlinja ved NTNU, men kokettering med manglende formell skolering er ikke Bugges ærend denne formiddagen:

—Det er noe jeg angrer på i dag, jeg skulle gjerne ha hatt en utdannelse. På den annen side: Min læringsperiode ble å møte og få spille med store musikere som Jon Christensen, Arild Andersen, Jan Garbarek og Terje Rypdal. En sånn mulighet til å samarbeide med musikere på et mye høyere nivå enn ditt eget, kan ikke verdsettes høyt nok, den er helt avgjørende for å forstå hva musikk handler om.

Ingen protesterer. Bugge har formulert seg rett inn i et av konferansens hovedtemaer: Hvordan blir man jazzmusiker i 2012? På skolebenken eller på egen hånd?

Artikkelen fortsetter under annonsen

SPILLE = PLAY = LEKE, og før vi klatrer inn i jazzpedagogikkens store lekeapparat: Noen ord om jazzkonferanser.

Jazz, først som dansemusikk, seinere også som lyttemusikk, har gjennom 100 år spredd seg fra amerikanske horehus og illegale vannhull til de mest prestisjetunge konsertsaler verden over.

Samtidig har jazz, som akseptert kulturuttrykk, gjennom de siste 30-40 åra blitt utstyrt med passerseddel til akademias høye haller.

Jazzutdanning og jazzforskning pågår i økende omfang i Europa og Nord-Amerika, og slik jazzen årlig utløser en sverm av store og små festivaler rettet mot et betalende publikum, avføder musikkformen internasjonale konferanser rettet mot pedagoger, forskere, festivalarrangører og til en viss grad media.

Deltakerne kommer enten som foredragsholdere eller som invitere mediefolk med reise og opphold dekket av arrangørene. Det stygge ordet for det siste er «smøretur» og praksisen er internasjonal og utbredt.

Hvorvidt den styrker en kritisk mediedekning av evenementene, er det (forståelig nok) aldri arrangert noen konferanse om. En formildende omstendighet synes å være følgende: Når norske festivaler, fra Festspillene i Bergen via Kongsberg Jazzfestival til Øya, i samarbeid med Utenriksdepartementet årlig inviterer 30-40 utenlandske journalister på smøretur til Norge, noen av dem gjengangere på flere festivaler hvert år, gjør de ikke annet enn hva andre lands institusjoner og myndigheter gjør for sine kulturarrangementer: Kjøper seg sendetid, skjerm- og spalteplass og (positiv) oppmerksomhet i utlandet.

Gjeldende religion er at en slik satsing trekker kulturturister til landet og åpner dører til spillejobber i utlandet for artistene, en vinn-vinn-situasjon for alle involverte.

I TRONDHEIM startet forrige ukes Jazz Summit med den dårlige nyheten om at Manfred Eicher (68), det unike plateselskapet ECMs grunnlegger og drivkraft siden starten i 1969, så seg nødt til å melde avbud på grunn av hardt arbeidsprogram.

Beklagelig, siden Eichers syn på jazzens framtid ville vært særdeles interessant i en periode der plateselskaper vakler og cd-mediet erklæres dødt.

Likeledes ville det vært interessant å høre hvorfor det ofte europeiskorienterte ECM nå utgir mer moderne amerikansk jazz enn på lenge, mens eksempelvis den engelske professoren, forfatteren og kritikeren Stuart Nicholson stadig forkynner budskapet fra sin 2005-bok «Is Jazz Dead? (Or has It Moved to a New Adress)» om at det kreative og nyskapende i jazzen nå skjer i Europa, ikke i USA.

AUTODIDAKT:  Bugge Wesseltoft beklaget manglende utdannelse, men har lært seg faget gjennom samspill med garvede veteraner. FOTO: TERJE MOSNES
AUTODIDAKT: Bugge Wesseltoft beklaget manglende utdannelse, men har lært seg faget gjennom samspill med garvede veteraner. FOTO: TERJE MOSNES Vis mer

Nicholson var til stede i Trondheim og tegnet et dystert bilde av jazzens stilling i USA, et litt lysere av situasjonen i Europa. Mindre opptatt av denne tematikken var italienske Francesco Martinelli (57), journalist, festivalarrangør, historiker og kurator ved jazzarkivet til Siena Jazz Foundation, Italias jazzpedagogiske tyngdepunkt.

Martinelli poengterte at han betrakter jazz mer som et internasjonalt møtepunkt enn som et musikalsk språk og påviste at innflytelsen fra amerikansk jazz har påvirket europeisk klassisk musikk gjennom måten vi i dag spiller eksempelvis Vivaldi på.

Verdt å merke seg var også hans bekymring for særlig ungdommens synkende evne til konsentrert lytting over tid i en periode der musikken er overalt og aldri mer enn et tastetrykk unna.

JAZZ SOM møteplass eller musikalsk språk? Flere konferansedeltakere tok opp temaet. Professor og jazzmusiker Bjørn Alterhaug sa det slik:

—Jeg tror ikke det eksisterer noe sånt som ren norsk eller svensk eller italiensk eller brasiliansk jazz. For meg utløser slike ideer proteksjonistiske og nasjonalistiske assosiasjoner. Jeg vil heller si at vi har jazz i Norge, Sverige, Italia og så videre som et felles internasjonalt språk med ulike dialekter.

BEKYMRET:  Francesco Martinelli var bekymret for ungdommens evne til konsentrert kytting. FOTO: TERJE MOSNES
BEKYMRET: Francesco Martinelli var bekymret for ungdommens evne til konsentrert kytting. FOTO: TERJE MOSNES Vis mer

Mens Erling Aksdal, pianist og leder for Jazzlinja, lot pianisten Bill Evans komme til orde per opptak med følgende:

«Jazz er ikke så mye en stil som det er en prosess, en spontan musiseringsprosess. Når du komponerer, kan du lage ett minutt musikk på tre måneder; som jazzmusiker må du lage ett minutt musikk på ett minutt.»

Aksdal har gjort Evans' ord om prosess til noe av et credo for pedagogikken ved Jazzlinja: En læringsmetode som skal sette musikeren i stand til å uttrykke seg, lage musikk, i «real time».

—Å lære å spille jazz krever en annen læringsprosess enn når målet er å lære seg å tolke komponert musikk, sa Aksdal, slo fast at «lytting betyr alt» og fortsatte:

—Jazzmusikere lærer ved å lytte, drevet av et intens ønske om å gripe fatt i og lære seg å uttrykke noe de har hørt. Parallellen er måten små barn først tilegner seg et språk på, med dype strukturer av grammatikk og syntaks: Ikke gjennom bøker, men gjennom å lytte. Jazzmusikere lærer seg «jazzens språk» ved å lytte, kopiere, leke med det de har lyttet til og så ta eierskap i det og utvikle sin egen stemme, sitt eget uttrykk. Det skjer ikke best i et mester-lærling-forhold, men i samspill med andre. Ved Jazzlinja i Trondheim streber vi etter å skape et læringsmiljø som i seg selv er viktigere enn formell instruksjon og der veiledning er viktigere enn formell undervisning når en ung musiker skal lære å uttrykke seg i «sanntid» på instrumentet sitt, skape ett minutts musikk på ett minutt.

DYSTERT:  Stuart Nicholson tegnet et dystert bilde av jazzens stilling i USA. FOTO: TERJE MOSNES
DYSTERT: Stuart Nicholson tegnet et dystert bilde av jazzens stilling i USA. FOTO: TERJE MOSNES Vis mer

Aksdal sluttet med å sitere tenortitanen Sonny Rollins' ord til en ung musiker som bad om å få undervisning av ham: «Jeg gir ikke timer, men du kan komme og øve med meg.»

—Dét er et godt utgangspunkt for læring, lød hans konklusjon, og om noen var uenige, holdt de det i så fall for seg selv.