Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Sans for samling

NASJONALMUSEETS NYE basisutstillinger i Nasjonalgalleriet og Museet for samtidskunst kommer til å gi publikum et annerledes innblikk i samlingene.

Det gjelder særlig den førstnevnte institusjonen, hvor maleriet er satt i fokus, men der også skulptur får et annet fokus som kunstart. Likevel er de nye kontekstuelle grepene - med kunstverkene satt inn i flere sammenhenger enn de kronologiske og stilistiske - det mest

påfallende med monteringen i Nasjonalgalleriet.

I tillegg ser man mange av verkene bedre på de

lyse, nymalte veggene, ettersom det har blitt mer luft omkring bildene.

I DENNE rekonstruerte presentasjonen av samlingene har de hovedansvarlige - Frode Haverkamp, Vibeke

Pedersen og Øystein Ustvedt - gjort noen overraskende grep, og mange vil nok bli forbauset over omkalfatringen av Edvard Munchs arbeider. I den gamle Munch-salen henges hovedverker som «Aske»,

«Madonna» og «Skrik» sammen med tematiske og tidsmessig talende arbeider av Gustave Courbet, Paul Cézanne, Edgar Degas, Paul Gauguin og Vincent van Gogh, og dette er en kunsthistorisk kontekst hvor nordmannen også hører hjemme i førstedivisjon.

En helt annen innfallsvinkel fins til Munch i et mindre kabinett, hvor tuberkulosen er tematisk fortegn og knytter ham både til læremesteren Christian Krohg og etterfølgeren Ludvig Karsten. Det intime rommet gir både «Det syke barn» og «Vår» en enda mer fortettet atmosfære enn tidligere, og også kollegenes bilder er i seg selv så sterke at de blir mye mer enn illustrasjoner til tæringstemaet. Munchs mesterskap gir også en særegen aksent til stemningen i et rom, der det tidligere nesten usynlige Nizza-motivet henger sammen med Harald Sohlberg og J.F. Willumsen. Derimot legger lysforholdene en uheldig demper på mesterverket «Døden i sykeværelset», som har fått plass i en uklart gruppert kolleksjon av klassisk, moderne og samtidskunst.

TRAPPEHALLEN OPP TIL andre etasje med nyopphengingen har blitt et kontrastenes spill, med malermodernisten Thorvald Hellesens abstraherte figurgruppe over Pierre Auguste Renoirs klassiske Venus i bronse. Vekselspillet mellom outsiderne Arne Ekeland «De siste skudd» og Bendik Riis «Bendik og Årolilja» har også energi til å bli visuelt ekspressive aktører på de to tverrveggene i det krevende rommet. I første sal

velges en annen strategi med tematiske forbindelseslinjer strukket fra romantikeren Peder Balke til de to moderne, mørkstemte melankolikerne Anne-Eva

Bergman og Olav Strømme.

DENNE VEKSLINGEN mellom monteringsgrep åpner for ulike tolkningsmuligheter, og slik gir utstillingen et flertall av innfallsvinkler til et i hovedsak velkjent materiale. Konstellasjonen Reidar Aulie, Arne Ekeland og Willi

Midelfart er alle forbundet med 30-åras motsetninger og krigen, men dette har ikke vært anskueliggjort slik som i det innerste kabinettet. Etter den tid kom norske kunstnere atter inn i en dialog med internasjonale

kolleger, og i de to salene som vanligvis rommer eldre europeisk kunst, er de abstrakte strømningene bedre presentert enn noen gang.

Abstraksjonen er også utgangspunktet for Gavin

Jantjes\' nymontering i Museet for samtidskunst. Her merker man seg en kurator som både kjenner det internasjonale feltet, og har satt seg inn i de norske kollegenes strategier. Jantjes synliggjør og viser bredden i

begreper som konseptkunst , serielle arbeider og sosialt engasjert kunst med utgangspunkt i nøkkelverker , som det nok kunne vært flere av med en mer bevisst innkjøpspolitikk før institusjonen på Bankplassen ble grunnlagt i 1988. Likevel kan museet skilte med installasjonskunst av beste merke, noe man ser av samspillet mellom Christian Boltanskis «Skyggenes teater» og «Satans datter» av Tony Oursler.

Her gir Jantjes\' pedagogiske grep en sterk opplevelse.