Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Sansen for å flyte

Kaffebordsbok om båtkonstruktøren Johan Anker.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: Trøsten kan aldri erstatte skarpe kryss i solgangsbris i ytre Oslofjord. Hankø, Jomfruland og Koster var denne verdenens Gylne triangel. Lenger rakk den ikke, men for noen sommerdager og -netter kan det være nok.

Det var fiffen rundt hovedstaden som kjøpte seilbåter konstruert og bygd ved Anker & Jensens Verft i Vollen i Asker, pluss en håndfull borgere i Bergen. Men da Anker blant annet erstattet gaffelrigg med bermudarigg (storseilet helt til topps i masta) på båter bygd etter den såkalte R-regelen og banket båtene til de navngjetne konstruktørene Fife, Nicholson og Oertz, kom det bestillinger også fra St. Petersburg, Berlin, Antwerpen, Paris, Wien og USA.

Johan Ankers båter var i sin tid tydelige eksempler på det Veblen kalte prangende forbruk. Og akkurat når det gjaldt denne typen iøynefallende luksus, lå norske pengefolk langt framme. Elin Kragset Vold og Ole Engen refererer Lloyd's yachtstatistikk for 1914, hvor Tyskland ligger på topp med 210 båter, fulgt av Frankrike med 99 og Norge på tredjeplass med 92 båter bygd etter den internasjonale regelen. Dette miljøet rundt Johan Anker er et eksempel på at det norske borgerskapet ikke bare har bestått av nøysomme pietister, men av utpregede spender-typer. Boka inneholder en del stoff om kongehuset for dem som måtte være interessert i det, blazerfaktoren er upåklagelig.

Hobby som levevei

Det er imidlertid ikke sosiologiske og sosialhistoriske temaer forfatterne konsentrerer seg om. De er entusiaster når det gjelder seileren og konstruktøren og følger hans virke på dette området tett og uten å se det i et videre perspektiv. Det er legitimt, og vil naturligvis glede dem som allerede er frelst av disse båtenes betagende skjønnhet. Kjedelig blir det heller ikke, fordi Johan Anker var gift med forfatteren Nini Roll Anker - som førte dagbok som forfatterne har gjort utstrakt bruk av. Men det blir altså mest for de allerede frelste.

Boka om Johan Ankers etter hvert argeste konstruktørkonkurrent i Norge, Bjarne Aas, kom i 1999. Den hadde den talende tittelen «Med sommeren som levebrød». Det gjaldt ikke i mindre grad for Johan Anker fra den dynastiske Anker-familien i Halden. Han droppet karriereveien som var tiltenkt ham i familienes firmaer, og gjorde levevei av sine hobbyer, seiling og seilbåtkonstruksjoner.

Salte kyss

Det er å håpe at denne forseggjorte og rikt illustrerte boka kan åpne for at disse fantastiske seilbåtene også blir vurdert som rent estetiske objekter, som skulpturelle kropper og unik design. De er ikke lenger leketøy for rikfolk, men kulturminner. Det er noe erotisk ved skroget på slike langkjølte båter, som paradoksalt nok er vakrest på land. Likevel fins det ikke et eneste godt landbilde i boka. Det er også pussig at det ikke fins et eneste bilde av bautaen som ble reist på Garnholmen utenfor Hankø. Til gjengjeld er det blitt for mange bilder av seks- og åttemetere på kryss. Billedbruk skal også redigeres.

Flytefølelsen som vekkes i en gammel treseiler, vel å merke uten motor, er uforliknelig. Legg til at solgangsbrisen har blåst fra seg og sjøen har dødd ut et eller annet sted i ytre Oslofjord. Ankeret er kastet, mahognibordet er satt opp i sittebrønnen. Etter en frisk seilas er alt vått og kyssene salte. Det er slik sansen for å flyte raffineres og blir ren nytelse.