Sansenes forbannelse

Det er internasjonalt nivå over Hilda Hellwigs burleske og subtile iscenesettelse av JMR Lenz' 1700-talls komedie «Huslæreren». Et teaterstykke om å kontrollere sitt driftsliv har paradoksalt nok forløst en uhemmet lekelyst og spilleglede på Nationaltheatrets hovedscene.

Et spill om å kue sine sanser, sitt begjær og sin brunst? I 1998? I en tid så sexfiksert som vår? Der seksualiteten er trivialisert som vare og som plakatobjekt for nye produkter. Der kjærlighetsakten har mistet all sin mystikk, og framstilles, hvor enn vi snur og vender på oss, som like hverdagslig som å ta en melkekartong ut av kjøleskapet, (unnskyld, Verdikommisjon).

Sturm und drang

Nationaltheatret tar sjanser når det har hentet fram Lenz' sosialkritiske miljødrama fra en tid der det ennå var konflikt mellom fornuft og følelser, og tror dette skal angå oss i dag. For Lenz' verden er full av referanser til en åndsepoke som virker fremmed for oss i dag: romantikkens sturm und drang, verdenssmerte og filosofen Immanuel Kants pliktetikk (som ofte siteres). Selv Lenz' sosiale kritikk av overklasse, dobbeltmoral og privatlærersystem, som Brecht la vekt på da han bearbeidet stykket i 50-åra, har liksom heller ikke den store brodden for oss i dag.

Det er Hilda Hellwigs genistrek med denne oppsetningen at hun umiddelbart slår broer mellom 1700-tallet og oss i dag. Derved får hun brutt barrierer med en gang. Oppsetningen veksler mellom nåtid og fortid på alle plan. I blandingen av fargesterke rokokkokostymer og pudderparykker og en transistorradio. I musikken, som spenner fra Wagner-arier til Rolling Stones og Beatles' avslutningstoner: «All you need is love.» I de elleville parodiene og i alvoret. I kontrapunkter mellom komedie og tragedie.

Knøler!

Samtidig har Hellwig løftet fram den historien og den personen dette dreier seg om. Hun har gjort det hele til en bisarr og ubehagelig individuell erkjennelsesprosess og derved samtidig et seksualpolitisk innlegg. For i sentrum står han som er en figur for alle tider: huslæreren Läuffer. Underdogen som møter publikum med et veritabelt: «Faen ta dere! Knøler!» Slaven som selv blir herre når han får brukt sin egen seksualitet som maktmiddel. Opprøreren som til slutt sviker sine idealer, og tilpasser seg, for giftermål er bedre enn brunst. Som stykkets undertittel lyder: «...kunsten å kastrere seg for å få en jobb.»

Det Hellwig ikke har gjort nok med er «Huslærerens» innholdsmessige omgangsrikhet. Med sine mange temaer er det et overmektig stykke. Parallelt med huslærer Läuffers inntreden i major von Bergs (Per Jansen) hjem, der han skal undervise den stut dumme og infame sønnen Leopold (Kim Haugen), men ender med å forføre den vakre datteren Gustchen (Cathrine Borkenhagen), løper en annen handling. Den foregår blant studenter i Halle der Gustchens Romeo, Fritz (Øyvind Gran) er. Disse parallellscenene ble for teoretiske og tanketunge, selv om de var forsøkt spritet opp med hasjrøyking og indisk musikk. I disse er det mer Kant-eleven enn dramatikeren Lenz som taler.

Stor komikk

Hallvard Holmen er utlånt fra Det Norske Teatret til rollen som huslæreren. Han bygger opp stor komikk i stivbente menuetter, og lar det gnistre av Läuffers Jobsanklage mot sansenes forbannelse i en sentral monolog. Det er virkelig en kraftprestasjon.

Hellwigs stilfulle sans for absurditeter, groteske adelsgrimaser, sprø innfall og samtidig vilje og klarhet i regien, har åpenbart forløst skuespillerne. I Karin Linds åpne rom og ensfargede kulisser som sklir stille ned fra snoreloftet, spilles det levende og godt. Ellen Horns Majorinne går Olga Marie Michelsen en høy gang med sine skingrende arier, Liv Heløe har deilig naiv ynde som tjenestejenta Lise og Mari Maurstad er kvikk i mimikken i flere roller.

Dette er både krevende og underholdende teater. Tross sine svakheter, en herlig og godt fortalt historie.