Anmeldelse: Olaug Bollestad, «Snakk sant om livet»

Sant og sant, fru Bollestad

Olaug Bollestad-biografien inneholder få sannheter om KrF, men mange lett beklemmende anekdoter om hvor festlig hr og fru Bollestad har det.

HR OG FRU LARKINS: Olaug Bollestad og mannen i leiligheten på Gimle. Foto: Kristin Svorte
HR OG FRU LARKINS: Olaug Bollestad og mannen i leiligheten på Gimle. Foto: Kristin Svorte Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Etter at FrP i sin tid kuppet slagordet «Partiet for folk flest», har kampen om å være folkets røst – for så å høste folkets stemme - nærmest blitt parodisk. Venstre setter «Folk først», SV «Lytter til folk», mens Sps slagord er «Nær folk i hele Norge!». Ap, som historisk sett er partiet for folk flest, har lansert slagordet «Nå er det vanlige folks tur».

KrF har valgt en annen strategi. I stedet for slagord, har de valgt et slagskip. Det er Olaug Bollestad.

Hun, kan vi lese i forordet til denne selvbiografien, som er ført i pennen av Kjersti Mjør, skyr politisk snikksnakk og «snakker rett frå levra på uforfalska Ryfylke-dialekt».

Lett å bli glad i Bollestad

Den nå 60 år gamle firebarnsmoren og intensivsykepleieren gikk inn i lokalpolitikken først som 42-åring. Hun ble raskt ordfører, så nestleder i Kristelig Folkeparti, og er nå landbruksminister. Hun vokste opp på Jørpeland i Ryfylke, i spennet mellom en bedehuskristen mor og en ihuga kommunist som far. Et gjennomgående tema er Olaugs vanskelige forhold til sin mor, som var psykisk syk. Her er Olaug forbløffende bastant: «Alt brørne mine gjorde, var fantastisk, syntest hu. Alt eg gjorde, var feil», fastslår hun, og sier at hun ikke kan huske at moren noensinne gav henne en klem eller tok henne på fanget.

Det er lett å bli både blir glad i, og imponert, av den Olaug som presenterer seg selv i boka. Hun begynte å selge aviser som seksåring, i sin ekstreme lojalitet til foreldrene, og meldte seg inn i Frelsesarmeen og bedehuset i et forgjeves håp om å bli sett av moren. Olaug er befriende åpen om sine mange valker og pupper som «henger som alpeluer». Hun forteller om metoo-oppgjøret mot det hun beskriver som en klåfingret misjonsleder som la seg etter unge jenter. Om kampen mot abort, men uten en fordømmende pekefinger.

Beklemmende

Det å snakke sant er ikke enkelt, og Bollestads selvframstilling kan i passasjer framstå mer beklemmende og anekdotisk. Som da hun måtte til legesjekk som toåring: «'Kom, Olaug', sa legen. 'Kom sjølv', sa eg.» Hun omtaler seg selv i tredje-person som aksjonist-Olaug og «unge frøken Vervik» som talte de gamle bedehusmennene midt imot, og forteller at hun er både åpen og nysgjerrig, frittalende, fargerik og utradisjonell, og svært opptatt av å se andre.

Så kan en spørre seg om det er et skrikende behov for en selvbiografi fra en såpass fersk og tildels ukjent politiker som Bollestad. Årsaken synes å være suksessen med Bollestads Instagramkonto, der hun kaller seg og mannen Hr. og fru Larkins, etter den britiske tv-serien om den festlige og generøse familien Larkins. Der har Olaug 93 000 følgere, og mener selv det er fordi en «møter den eigentlege Olaug; ikkje som ei framstilling, men som eit autentisk menneske».

På bokas omslag ser vi den fargerike Bollestad, med ektemannen Jan Frode i bakgrunnen. Han står i bar overkropp, med sølvkjede og oppvaskkost. For alt vi vet er han bare iført «undikken», fordi han visstnok er svært varmblodig og liker å gå rundt halvnaken. I det hele tatt blir vi godt kjent med Jan Frodes kropp i denne boka. Jan Frode som har sovnet på gulvet. Jan Frode som står i bar overkropp og kikker inn i kjøleskapet. Olaug og Jan Frode som ruller rundt på stuegulvet mens Olaug kitler han med støvsugeren. De to har det jysla løye i lag, får vi vite, og er svært lekne begge to. «Sit han på do, kan eg ha mykje moro av å fylla ei bøtte med iskaldt vatn, riva opp døra og hella bøtta over han!», avslører Olaug alias mrs Larkins.

Lite om KrF

Den som tror denne påstått ærlige og autentiske boka forteller sannheten om KrFs indre liv vil bli svært skuffet. Om hva som egentlig foregikk bak kulissene da Ropstad og Bollestad syntes å kuppe KrF, forteller Olaug om en vanskelig tid der hun var åpen og ærlig om alt, men der ledertrioen nok burde vært klokere når det gjaldt nominasjonsprosessen.

Bollestad har én setning om hvor fornøyd hun er med å lykkes med forbud mot abort av tvillingfostre, uten på noe vis å komme inn på det som har vist seg å være en svært problematisk hestehandel. Hun bruker også mye tid på å fortelle om da hun skadet seg i et potetsekkeløp. Dagen etter hadde hun så jyslige smerter at hun så grønne kaniner, men beit likevel tenna sammen og tvang seg til å gå på direkten på TV 2-nyhetene «og blant annet snakke om flyktningeleiren Moria».

Den bisetningen er alt barna i Moria får, før Olaug igjen snakker om seg selv, sin voldsomme energi og sterke vilje.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer