Santana og hans hoff

Santana forsøker å finne seg selv, men oppnår det motsatte.

CD: Har du lagt merke til takkelistene på enkelte CD-plater? De er lange som vonde år og inkluderer bokstavelig talt Gud og hvermann. Santanas takksigelser på denne plata rommer to tettskrevne sider og inkluderer betydelig flere mennesker enn det er mulig å telle opp.Hvor absurd ville det ikke være om forfattere skulle gjøre det samme i sine bøker? Eller filmskapere, billedkunstnere, skuespillere og så videre? Dette er heldigvis en sjanger som begrenser seg til CD-formatet.

Kjent stil

Til tross for disse gode hjelperne, heter Santanas album «All That I Am», alt det jeg er, noe han tydeligvis trenger mye hjelp for å finne ut av. Den ene gjesteartisten mer prominent enn den andre dukker opp - backet av Santanas spisse, sugende spillestil. Det skal han ha, du hører med det samme når det er hans fingrer som glir over strengene.De to første instrumentalene er Santana-numre ut nettopp til disse fingerspissene. Men så dumper det hele ned i et ordinært pophøl når Michelle Branch kommer inn på tredje spor. Deretter er Mary J. Blige på banen, fulgt av Steven Tyler, Will.I.Am og seks andre mer eller mindre kjente gjesteartister. Før Santana kliner til med en instrumental til slutt.

Bedre før

Det er umulig å forstå at disse gjestene bidrar til annet enn å skape glamour og blest omkring en artist som krysser sine egne spor. Du skal i hvert fall lete lenge etter en låt som utvikler Santanas egen personlighet. Snarere forsvinner han i hitliste-håpene som avløser hverandre på løpende bånd. Unntaket er «Trinity» , sammen med gitaristen Kirk Hammett og steel-mesteren Robert Randolph. Men stort sett fins det betydelig mer saft og trøkk i en hvilken som helst låt på album som «Santana» (1969) eller «Abraxas» (1970) enn på hele dette albumet til sammen.