Santana

«Trollmannen» Santana med velklang, men ikke så mye magi.

Du skal lete lenge etter en gitarist med et mer gjenkjennelig gitaruttrykk enn Carlos Santana. De svært mange som opplever denne klangen som saliggjørende, får store doser på denne plata.

I tillegg får de hele 11 gjesteartister, fra Dido til Palcido (Domingo) for å uttrykke det slik. Det blir faktisk litt mye av det gode. De mange stemmene får plata til å sprike i litt for mange retninger. Paraden av vokalister skygger for Santanas egen musikalske personlighet, den som erobret verden med plater som «Santana» (1969) og «Abraxas» (1970). Han kalte seg ikke shaman eller trollmann den gangen, men var betydelig mer både magisk og mystisk enn i det popuniverset han nå søker tilflukt i.