Santigold er en svindler med stil og nydelig smak

Selv om hun ikke setter originalitet i høysetet.

Foto: Chris Pizzello/AP/NTB Scanpix
Foto: Chris Pizzello/AP/NTB Scanpix Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

ALBUM: Da amerikanske Santi White solodebuterte som Santogold for fire år siden, var sammenlikningene med M.I.A. hyppige.

Litt underlig var det, for visst benyttet de seg begge av noen beats fra Diplo og Switch, og visst kunne Whites stemmebruk innimellom likne på M.I.A., men bortsett fra det viste hun med sin sjangerblandende, melodiske dubpostpunkpop at hun hadde helt andre ben å stå på.

Interessant hybrid Likevel er Santigold som M.I.A. eksempel på en interessant hybrid.

Både i uttrykk og arbeidsform befinner hun seg i grenselandet mellom det kommersielle og det alternative; det tilgjengelige og det utfordrende.

Hun er ingen sexsirene av en vokalstjerne, og holder seg langt unna den enkle Guetta-/Skrillexifiseringen som avslører den mest kalkulerende popmusikken i dag. Men hun er heller ikke redd for å variere på samarbeidspartnerne i den kreative prosessen.

Tunge navn Sist holdt hun antallet begrenset, men på oppfølgeren er en lang rekke låtskrivere og produsenter involvert: Diplo og Switch bidrar, men også - blant annet - Yeah Yeah Yeahs-gitarist Nick Zinner, TV On The Radios Dave Sitek, og Greg Kurstin (Lily Allen, Kylie Minogue).

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer