Nobels Fredspris 2016

Santos ved milepælen

Fredsprisen i år er vågal; den hedrer et historisk vendepunkt mens det skjer, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

President Juan Manuel Santos kjemper for å skape det viktigste vendepunktet i Colombias historie som uavhengig land, etter frigjøringskrigene under ledelse av Simón Bolívar i første halvdel av 1800-tallet. Han vil skape fred etter 52 års borgerkrig, som nesten var en forlengelse av en ti år lang tidligere borgerkrig. Dersom Santos, og hans mange støttespillere, lykkes, er freden det viktigste avsnittet i landets historie.

Dette vil være slutten på den lengste borgerkrigen i Latin-Amerika. Og det er, sammen med forliket mellom USA under president Barack Obama og Cuba under president Raúl Castro, sluttstreken for Den Kalde Krigen i Amerika. Så henger da også de to historiske begivenhetene sammen. De fire år lange fredsforhandlingene mellom regjeringa til Santos og geriljabevegelsen Colombias Væpnede Revolusjonære Styrker (FARC) kunne foregå på Cuba, med tilrettelegging fra Cuba og Norge og med velsignelse fra USA.

Santos var en «hauk» av en forsvarsminister i krigen mot FARC, men høstet i kampenes grusomhet lærdommer som gjorde ham til «fredsdue» da han ble president i 2010. Han satset sitt politiske liv på å skape fred. Da han ble gjenvalgt i 2014 var hans hovedløfte i valgkampen fred. Dette fikk han som mandat av velgerne.

Men da fredsavtalen var klar og undertegnet av begge partene under mye pomp og prakt i Cartagena de las Indias 26. september, gikk mye galt for Santos. I folkeavstemning 2. oktober stemte et syltynt flertall av velgerne nei til avtalen. Etterpå innrømmet Santos sine mistak. Velgerne visste ikke nok om avtalen og motstanderne hadde fått framføre løgnaktige påstander uten å bli motsagt, han hadde ikke vært god nok pedagog og tatt for lett på opplysningsarbeidet. Både den katolske og de evangeliske kirkene kjempet for å få avtalen avvist, men i samtaler med prestene etterpå har de vedgått å ha misforstått, sier Santos i ettertid.

Et nytt utkast til avtale kom i stand i stor hast. Den ble vedtatt ved månedsskiftet av både Senatet og Representanthuset. Men, mens den første avtalen skulle være et tillegg til Grunnloven, skal den andre avtalen inngå som vanlig lov. Dette gjør den mindre bindende for framtida og sårbar for politiske omkamper. Uansett står begge parter ved den, og den er i ferd med å gjennomføres.

Men overgangen til fred kommer til å bli vanskelig. Det er mange sår å lege, og samfunnet har mye å ta igjen. Borgerkrigen har kostet 260000 liv, rundt 45000 mennesker har «forsvunnet» og sju–åtte millioner mennesker er drevet fra gård og grunn. Helse og utdanning må bygges ut for alle. Staten, med politi, leger og lærere har ikke nådd ut til utkantene. 20 prosent av barna fødes av mødre mellom 15 og 19 år, nesten alle i fattigdom, og når mora får barn 15 år gammel vil hun 86 prosent trolig har tre barn før hun fyller 20 år, fortalte Catalina Escobar, fra en stiftelse som hjelper unge mødre, til avisa El País nylig. Ei framtid i fred avhenger av helse og utdanning.

De tidligere så mektige narko-bandene, Medellín- og Cali-kartellet, har forsvunnet. Men det finnes mange mindre bander, og mange småbønder har sitt levebrød i å dyrke råstoffer til narkotika. Landsbygda trenger en omfattende landbruksreform.

Etter fredsavtalen frykter den politiske venstresida en ny «skitten krig». FN har meldt om 52 drap på forkjempere for menneskerettighetene etter fredsavtalen, mens fem drap er under etterforsking.De illgjetne «dødsskvadronene», som herjet på 1980- og 1990-tallet, har dukket opp igjen. Mange husker venstrepartiet Patriotisk Union, som ble dannet i 1984 og stilte til valg, men opplevde å tape mer enn 5000 medlemmer som ofre for «dødsskvadronene», deriblant to presidentkandidater og et titall medlemmer i Kongressen. Disse gruppene på ytre høyre fløy spilte på lag med store jordeiere, ofte med et tvilsom eiendomsforhold til jorda, og med deler av næringslivet, tidvis også med narko-bander og hæren.

Nå er hæren under demokratisk styring og narko-bandene er borte, men på høyresida spres frykten for å gi politisk makt til «tilhengere av Castro og Chávez», altså FARC i sivile klær etter fredsavtalen. Dette er grunnløst, blant annet fordi den politiske venstresida er svak, mens FARC er i ferd med å avvæpnes og vil trenge lange forberedelser for å kunne spille en politisk rolle. Men freden kommer til et dypt splittet Colombia. I 2018 står det første valget i fred.

«Død, splittelse og frykt er sammendraget av den store tragedien for venstresida i landet som oppnår fred etter 52 års strid», skriver Ariel Ávila, en av lederne i Stiftelsen Fred og Forsoning, i avisa El País.

Etter et halvt århundres blodbad trenger kolombianerne tid til å omstille tankene på framtida. Nesten halvparten av landets historie har vært krig.