TeRningkast to: «Brannmann Sam – Besøk fra verdensrommet» er på et lavere nivå enn det meste på Barne-TV.Vis merVis merVis mer Vis mer

Anmeldelse: «Brannmann Sam – Besøk fra verdensrommet»

Såpass tynn og billig at den ikke har noe på kino å gjøre

«Brannmann Sam – Besøk fra verdensrommet» kan gjøre varig skade på barnas forhold til film og kino.

FILM: Det beste med Gary Andrews’ «Brannmann Sam – Besøk fra verdensrommet» er at den norske oversettelsen introduserer ordet «grisefristelse» som et synonym til «pølse». Utover dette har ikke filmen stort mer å skilte med enn en halvhjertet kritikk av flodbølgen av spin off-produkter som ledsager animerte amerikanske familiefilmer, samt elementær folkeopplysning om brannvern og redningstjenester beregnet på barnehagesegmentet.

Brannmann Sam – Besøk fra verdensrommet

2 1 6

Barnefilm, animasjon

Regi:

Gary Andrews

Skuespillere:

Norske stemmer

Premieredato:

14. juli 2017

Aldersgrense:

Tillatt for alle

Orginaltittel:

Fireman Sam: Alien Alert

Se alle anmeldelser

Ubehjelpelig
Da den walisiske brannmannen så dagens lys i 1987, var det som en stop motion-animert fetter av Postman Pat. Siden 2008 har imidlertid serien vært laget ved hjelp av datamaskiner, og dette gjelder også spillefilmen «Besøk fra verdensrommet» som inneholder noe av den mest ubehjelpelige CGI’en som har vært vist på norske kinoer siden «Gressklippermannen» i 1992.

Denne inkarnasjonen av «Brannmann Sam» får ikke bare den animerte bindersen fra Microsoft Office 2000 til å se ut som Pixar – det universelt forhatte symbolet på Microsofts tilkortkommenheter framstår også som et forlokkende alternativ til den selvtilfredse og nedlatende tittelfiguren. Spilletiden på én time og ett minutt gir nemlig Sam rikelig med anledning til å gjøre det han gjør best, hvilket er å belære innbyggerne i den gudsforlatte landsbyen Pontypandy om brannsikkerhet og naturvitenskap.

Utilstrekkelig
Det begynner med en flygende tallerken over Pontypandy og slutter med at Brannmann Sam forteller byens unge borgere at det er mindre mellom himmel og jord enn de håper og tror. Denne reisen fra mystikk og undring til bedrevitende irettesettelse er betegnende for filmopplevelsen som helhet: «Besøk fra verdensrommet» er ikke bare en skuffelse – den er en film som får en til å føle seg dum for at man i det hele tatt håpet at den skulle være god.

At brannmenn og sterke farger i seg selv kan være nok til å fenge de aller minste er i denne sammenhengen irrelevant; «Brannmann Sam – Besøk fra verdensrommet» er såpass tynn, triviell og filmatisk utilstrekkelig at den truer med å gjøre varig skade på barnas forhold til film og kino.