Såpeopera har litterære røtter

Fjernsynets såpeserier har historiske og litterære aner som opptar medieprofessor Helge Rønning.Forskeren ser fjernsynets moderne serie-drama i sammenheng med den store litteraturen på 1800-tallet.

- Vi må ta populærkulturen på alvor, for den lever, med eller mot vår vilje, samtidig og ved siden av den såkalte høyverdige finkulturen. Vi må bruke samme kritiske blikk på alle ytringer.

Helge Rønning, professor i medievitenskap og medlem av Allmennkringkastingsrådet, ser en faglig utfordring i å følge røttene fra klassisk litteratur til moderne såpeopera. Han sier ikke at disse forgreiningene er likeverdige, men at de har mange likhetspunkter.

En forløper

Rønning forsker i en tradisjon som antar at populærkulturens opphav er det realistiske teateret på 1800-tallet med Henrik Ibsen som den fremste representanten.

Med andre ord: Rønning ser en klar sammenheng mellom to familiedramaer: «Hotel Cæsar» og «Et dukkehjem».

Temaet ble denne uka utdypet med foredrag under årets Humanioradager i regi av Universitetet i Oslo.

- Henrik Ibsens samtidsdramaer inneholder mange av elementene vi gjenkjenner i det populære TV-dramaets verden. Og det var Ibsen som skapte det tilsynelatende enkle, men høyt oppdrevne hverdagsspråket for scenen - alltid med en dirrende undertekst, sier Rønning.

- Mesterens retrospektive teknikk, der sporene fra fortida leder inn i handlingen og belyser skikkelsenes mørke handlinger gir muligheter til å utnytte dramaet som detektivfortelling: Oppklaringen av mysteriet blir spenningen som driver handlingen videre.

En av de første som grep fatt i dette stoffet, var filmskaperen og regissøren Douglas Sirk. Han reiste fra Tyskland til Hollywood på 1930-tallet og utnyttet teksten i «Samfundets støtter» med hele det melodramatiske potensial til noe vi kan kalle såpeoperaens klassiske forløper.

Slapp TV-fiksjon

Professor Rønnings interesse for dette stoffet har også sammenheng med hans pasjon for den brede, realistiske litteraturen på 1800-tallet da store diktere som Dickens, Balzac og Flaubert nådde ut til et stort publikum. Temaene er lengsel og desillusjon, drøm og virkelighet. I denne realistiske, melodramatiske litteraturen gjenkjenner vi lett kvinnen og mannens manøvrering i en verden der godt står mot ondt; det er «Dynastiets» lyse Krystle mot den mørke Alexis.

- Men la meg understreke at store forbilder ikke skaper stor kvalitet. Mye av TV-fiksjonen er slapp. Det gjelder episoder av «Hotel Cesar», og det gjelder de grep Tore Ryen tar i sin nye komiserie «Holms», framholder Rønning.

- Jo, det er, som du påpeker, utvilsomt likheter mellom såpen og den store litteraturen, men også avgjørende ulikheter?

Ulike dimensjoner

- Den viktigste forskjellen, sier Rønning, er at personene i den gode litteraturen gjennomgår en forandring i handlingsforløpet, det pågår en psykologisk prosess. Nora framstår som en helt ny kvinne i siste akt. Såpeseriens skikkelser har ikke de samme flertydige dimensjonene, de mangler det mangefasetterte og kompliserte som kjennetegner livet og den virkelige kunsten.

For en såpekjenner som Helge Rønning er sjangerens historikk ren refleks:

- På 1930-tallet begynte amerikanske radiostasjoner å sende romantiske hørespillserier med faste reklameinnslag for såpeprodukter, beregnet på et publikum som i stor grad var hjemmeværende kvinner opptatt med husarbeid. Slik ble ordet såpe befestet. Og opera ? Jo, opera er den mest melodramatiske av alle kunstformer. Kanskje kan vi også tilføye at det norske ordet såpekoker betegner, ifølge Norsk Riks-målsordbok, en «treg, dorsk og innskrenket person». Såpekoking i gamle dager krevde tid og tålmodighet. Så ordet såpeopera er perfekt.

Beskyttelse

- Vi overstrømmes av såpeopera. Aftenposten som holdt opptelling for noen år siden, rapporterte om 130 serier i uka bare på de norske kanalene. Det er neppe blitt færre. Har vi kapitulert? Er det utenkelig med en debatt i dag som da «Dynastiet» hadde Norges-premiere i 1983?

- Den diskusjonen ser jeg ikke som utslag av moralsk forargelse over amerikanske overklasseliv, men som kritikk av det man den gang oppfattet som den norske allmennkringkastingens forfall til kommersiell underholdningskanal. Med såpeserien tok ærverdige NRK et symboltungt farvel med sin kulturelle rolle som folkeopplyser. Den gamle, ideelle holdningen «vi vet hva som er best for dere» var for alltid over, svarer Rønning.

- Dette har min kollega Jostein Gripsrud i Bergen skrevet en utmerket bok om.

I dag kan vi diskutere og kritisere «Big Brother» og andre former for reality-TV, som vel kanskje ikke er samfunnsnedbrytende, men som reiser alvorlige etiske problemer, blant annet fordi det også er en journalistisk sjanger. Problemet fra en etisk synsvinkel er at aktørene har krav på beskyttelse mot å utlevere seg selv.

Selvsensurerende

Rønning tror for øvrig at sjangeren er selvsensurerende, den tillater ikke for mye sex og for mange ukonvensjonelle innslag på kveldstid når familien er samlet foran tv.

- Produsentenes strategi er jo å spille opp til sensasjoner, bruse med fjærene, og så trekke seg pent tilbake når behovet for oppmerksomhet er innfridd.

- Fins det såpe som ikke dør med døgnet?

- Som enkeltepisoder er såpe ofte døgnfluer, men som sjanger og fenomen er såpeoperaen del av vår kulturhistorie.

Favoritter

Rønning tror at «Twin Peaks» av David Lynch har udiskutable kvaliteter som sikrer serien klassikerstatus.

- Professor Rønnings favoritter?

- Jeg foretrekker nok den europeiske varianten som er mer realistisk og hverdagsorientert enn den amerikanske. Jeg liker livet i «East End» bedre enn «Glamour» i Santa Barbara, for å si det sånn. Den norske serien «Syv Søstre» hadde surrealistiske kvaliteter, «Sopranos» er strålende. Det verste jeg vet er serier der actionscener bare avløser nye actionscener som bedøvende dop. Men en av de aller beste seriene må jo være «Matador», det danske melodramaet der familiers privatliv utspilles med alle ønskelige konflikter mot en dramatisk tid.

Her kan vi følge familiens og individets lille historie, sett i lys av samfunnets store drama. Kort sagt en såpeserie med kvalitet i sjangerens alle ingredienser.

<B>«MATADOR»:</B> Har alle ingredienser.
<B>HELGE RØNNING:</B> - Likhetspunkter, men ikke likeverdig.
«DYNASTIET»: </B>En skjellsettende begivenhet i norsk mediehistorie.