Sår rapport fra fjortisland

Rapport fra fjortisenes fryktelige ensomhet.

BOK: Noen av oss har kanskje lurt på hva som rører seg i fjortisenes sjelsliv, om noe. I debutromanen til Anna Bache-Wiig, «Det aller fineste», gis det noen hint.

Tida er 80-tallet, stedet er Bærum/Oslo vest, og vårt utkikkspunkt er Marte, som er pluss/minus 14 år. Hele romanen fortelles fra Martes ståsted og med Martes - hm - enkle språk. Noe er kult, ass, mye er døll. Martes tilværelse handler utelukkende om sosialisering: om å finne sin plass mellom viktige og mindre viktige venner og bekjente. Ikke må man være iglete (les: påtrengende), for da avslører man seg som viggo (les: venneløs). Ikke må man kle seg overstæsja, og ikke bør man se ut som sossene på KG eller Ris. Når 250 fjortiser møtes til Benedictes 17.-maifest på SAS Globetrotter og noen får Didrik til bords og andre blir drita og får latterkick eller spyr på do, da skjønner man at livet kan være et helvete, også på første klasse.

«Skikkelig freaka»

Vår Marte holder seg lenge for seriøs til å drikke hvitvin til Nugattien, rote med gutter eller røyke i storefri. I løpet av romanen får hun også en radikal raptus: «Jeg tok på meg den nye loppisvesten. Den var tøff, skikkelig freaka. Gabi og jeg likte ikke sossefolk. Vi hadde like freakeskjerf og brydde oss om miljøet og sånn.» Men så begynner utstøtingen. Den rosa telefonen ringer ikke lenger. Noen himler med øynene når Marte får ros av læreren. Hun er skoleflink, S-barn , og om hun ikke akkurat blir mobbet for det, blir hun aktivt ignorert og snudd ryggen til. Den vonde murringen i magen blir verre, hun isolerer seg på rommet, blir virkelig syk, og mamma er ei dauhørt dustekjerring som ikke skjønner at hun ikke vil åpne døra.

Smertefullt

Historien om Marte er full av sårhet, sikkert gjenkjennelig for unge lesere og ganske smertefull for oss i foreldregenerasjonen.

Det er ikke det at det skjer brutale, dramatiske eller uopprettelige ting med henne. Men livet kan nok fortone seg som en lite frydefull berg-og-dal-bane for den som ennå ikke har etablert en følelse av egenverd: den som bare forholder seg til flokken. Anna Bache-Wiig sannsynliggjør Martes spire av angst som vokser seg til en stor pine. Men det blir litt vel hverdagslig og endimensjonalt, både på språk- og idéplanet. Er ikke dagens fjortiser - selv om de lever i mårndu-land - undrende vesener? Har de ikke lenger ville visjoner, håpløse forelskelser og storhetsvanvidd? Holder det med et latterkick?