Sår som aldri gror

Klok, lavmælt og mesterlig skrevet roman.

BOK: «Kunsten å gå» er en av de bøkene som i alle fall jeg vil huske fra årets bokhøst.

Det er mange som slår om seg med store ord i dagens litteratur - for å sjokkere, provosere, vekke oppmerksomhet, pirre et publikum med sans for det pikante, markskrikerske, vulgære, for utbretting av det intime, oppgulping av privat gruff, hva vet jeg... I et slikt klima er det en lise å møte en så lavmælt og fintfølende forfatter som Vaage. Og la det straks være sagt: årets bok er på høyde med det beste han har laget.

Vage sinnsbevegelser

Vaage har høstet mye ros for sitt språklige mesterskap, men hans fingerspissfølelse for språklige nyanser kan ikke løsrives fra hans fornemmelse for de vage sinnsbevegelser som ligger til grunn for handlinger vi har vanskelig for å finne rasjonelle forklaringer på.

I dette tilfelle dreier det seg om en ung gutt, kalt Svein, som etter en mystisk sykdom blir liggende i sin seng og late som om han er lam, etter at han har oppdaget med seg selv at han har fått sin fulle rørlighet tilbake. Ja, så langt driver han sitt narrespill med faren og den unge stemoren (hans biologiske mor døde da han var baby) at han gang på gang i all hemmelighet (tror han selv) forlater sin seng og vandrer av sted til et båtbyggeri der han forteller lange historier om sin far og bestefar til båtbyggerne, som lytter nysgjerrig til det han har å si. Det høres gåtefullt ut, men Vaage forteller historien på en slik måte at vi tvinges til å tro på den.

Motivet med den psykiske eller fingerte lammelse kjenner vi fra Bjørnson, Kafka, Solstad og flere andre forfattere, men Vaage behandler det på sin egen selvstendige og dypt originale måte. Han gir oss opplysninger nok til at vi kan, om ikke forstå fullt ut, så i det minste ane hvordan slikt kan skje. Han etterlater i det hele tatt store «hull» i fortellingen og lar det hvile et gåtefullt skjær over både hovedpersonen og flere av de andre personene. Han legger ut spor, han setter leseren på sporet, i steden for å stikke ut fortellingen som en strak vei som fører direkte til målet. Nettopp dette er hemmeligheten bak den fascinasjonskraft hans skrivekunst utøver.

Det utsatte barnet som på et eller annet vis kommer til å ta skade av tilsidesettelse, uforstand eller overgrep fra foreldre og andre voksenpersoners side, synes å være et av denne boksesongens viktigste motiver. Vi finner det bl.a. behandlet hos Håvard Syvertsen, Merete Morken Andersen, Niels Fredrik Dahl og Merethe Lindstrøm. Som dem viser Vaage hvor følsom barnet er overfor de voksnes egne konflikter. De voksne har sjelden onde hensikter. Likevel kan de komme til å utrette ubotelige skader.

Traumer

Er Sveins lammelse en sein reaksjon på tapet av ei mor han ikke har noen erindring om, på en far som holder ham på avstand, på en stemor som har sine egne grunner for å demonstrere at hun elsker sin stesønn? Ja, alt dette, men forklaringen er ikke uttømt med dette. Vaage viser oss hvor sammensatte motivene våre er, også barnets motiver, og han kompliserer de psykiske drivkreftene i steden for å redusere dem til enkle formler.

«Ville eg utfordra henne (d.e. stemora), avsløra henna ved å vere den veike, lamma?» spør Svein seg selv. «Var det ikkje slik at eg brukte lagnaden min som ei brekkstang, ein trykk som ikkje noko samvit kunne stå imot? Var det ikkje eg som skapte 'den vonde stykmora' ut av ei ung og varm kvinne som berre ville det beste?» På denne åpne måten nærmer hovedpersonen seg de spørsmålene som teksten stiller.

På sin helt særegne måte utstiller hovedpersonen sin sorg og sine traumer samtidig som han søker å redusere dem. Han har aldri brydd seg om å vise fram sine 'arr' på «(si) stillferdige vandring blant menneska. Berre tanken på noko slikt gjer at eg enno raudnar av skam».

Jantementalitet

Denne holdningen har han lærte av faren, butikkeieren som selv er en mester til å undertrykke seg selv, til å utøve makt ved å tie om seg selv og kreve både av seg selv og andre at de skal utholde sine plager og øve sin gjerning i det stille. «Med far min måtte ein aldri overdriva, det var den verste synd. Ein måtte dempa seg. Ein måtte ta seg saman. Ein måtte ikkje ha for store kjensler (...). Var det kanskje slik at ein kom til verda for å visa seg? Nei, det var noko betre ein var fødd til, noko større, viktigare. Det beste var å trykkja seg sjølv ned.»

Gjennom portrettet av faren utvides også teksten til å bli en historie om den særlige formen for jantementalitet som råder på et lite tettsted ved kysten i 1950-åra. Flere viktige bimotiv understøtter dette, bl.a. historien om en annen ulykke som Svein er opphavsmann til, og som fører til at både han og en kamerat kommer til skade. Denne kameraten blir seinere prest, og portrettet av ham er infamtsatirisk, men det føyer seg fint inn i den øvrige fortellingen.

Uutsigelig

Historien er fortalt fra den voksne mannens perspektiv - godt 40 år seinere - og den viser hvor skjell-settende barndommen har vært for ham.

«Kunsten å gå» er en roman om et menneske som har tatt skade på sin sjel, men som likevel har funnet sin egen måte å leve et noenlunde tilfredsstillende liv på, slik de fleste av oss har gjort med de skrammer livet har påført oss. Det er en rik og sammensatt roman, dypt tilfredsstillende som språkligstilistisk kunstverk, preget av menneskelig klokskap og innlevelse, umulig å yte rettferdighet på den plassen man har til rådighet i en avisanmeldelse. Kort sagt: det er bøker som dette som forsterker oss i troen på at den gode litteraturen kan fortelle oss noe som bare den kan, som kan si oss noe som ikke kan sies med andre ord, det uutsigelige.