ANERKJENT: «Kjærlighetens Antarktis» er den svenske forfatteren Sara Stridsberg femte roman. I 2007 ble hun tildelt Nordisk Råds Litteraturpris for sin andre roman, Drømmefakultetet. Foto: NTB Scanpix /Jessica Gow
ANERKJENT: «Kjærlighetens Antarktis» er den svenske forfatteren Sara Stridsberg femte roman. I 2007 ble hun tildelt Nordisk Råds Litteraturpris for sin andre roman, Drømmefakultetet. Foto: NTB Scanpix /Jessica GowVis mer

Anmeldelse: Sara Stridsberg - «Kjærlighetens Antarktis»

Sara Stridsberg er vanvittig god

Sara Stridsberg gir offeret en stemme og glød i fortellingen «Kjærlighetens Antarktis».

«Kjærlighetens Antarktis»

Sara Stridsberg

5 1 6
«Troverdig nærvær til fortellingen og karakterene»
Se alle anmeldelser

Det bestialske drapet på en ung, narkoman kvinne i Stockholm utgjør rammen for Sara Stridsbergs roman «Kjærlighetens Antarktis». I romanen forteller offeret sin historie. Som en ødelagt engel i limbo på jorda, følger den døde kvinnen livet til sine nærmeste etterlatte og gir oss historien om livet sitt.

Fra start til slutt sirkler hun inn åstedet og forløpet mot dødsøyeblikket i korte kapitler. Det er beretningen om menneskelig kulde og råskap, smerte og fortvilelse, men også den om kjærligheten som ikke slipper taket selv der selvutslettelsen synes total.

«Det lå en forbannelse over familien vår, mørket kom med de store vannfallene og det forurensede elvevannet og det rant videre gjennom generasjonene».

Elva flommer nattsvart gjennom skjebnen til broren Eskil, moren Raksha, faren Ivan og videre ut i livene til fortellerens to barn; Valle og Solveig. Alle sammen berøres av sorgens avmakt og rusens ødeleggelser. Heroinavhengigheten til hovedpersonen fordriver forholdet til moren, til mannen Shane og omsorgen til barna. Den etterlater henne forsvarsløs mot avgrunnen. Framtida tilhører ikke henne:

«... den går som en enorm motorvei eller elv gjennom landskapet. Alle tror vi at den skal ta oss med seg, men å tenke på framtiden er å lengte etter døden, og noen blir værende igjen på elvebredden, i sølen, i gjørmen».

Stridsbergs suksess

Det begynner å bli noen år siden Sara Stridsberg for alvor slo gjennom som forfatter med den glitrende romanen om Valerie Solanas: «Drømmefakultetet». Hennes intense og nærmest poetisk-hypnotiske språk er anerkjent av leserne så vel som kritikerne gjennom det videre forfatterskapet.

Utgangspunktet for «Kjærlighetens Antarktis» er dristig. En heroinist med en tragisk livshistorie forteller om livet sitt fra det hinsidige. En mindre begavet forfatter ville mest sannsynlig stå i fare for å drukne fortellingen i tragediene og de poetiske refleksjonene over meningen og meningsløsheten ved tilværelsen som boka rommer. Men Stridsberg syr sammen historiene med en suveren språkfølelse som gjennomlyser romanens altoppslukende mørke.

Groteskt og varmt

Teksten besitter et troverdig nærvær til fortellingen og karakterene. Stridsberg kan briljere med groteske så vel som vare og varme skildringer. Det er en krevende balansegang – fra det skjønne, vakre og poetiserende – til det bestialske og ytterst forferdelige. Men dette som premiss makter Stridsberg å lage en kjærlighetsskildring ut av bekmørket. Lyspartiklene finnes i det svarteste skildringene, og uroen lurer like under overflaten i de mest vare og inderlige:

«Jeg tenker på de myke hendene til Raksha, fregnene som så ut som de var pudret over huden hennes, og ansiktet hennes når hun lå og solte seg og slumret ved kanten av elva. At hele hun var myk som sand, måten håret hennes luktet på, lyden av stemmen hennes.»

Det er en nesten delirisk kvalitet, en voldsom elektrisk spenning i språket til Sara Stridsberg. Mørke og kaos kjemper med rester av poetisk lys. Kvinnens skjebne blir samtidig historien om en familie som har mistet hverandre, om mennesker som står utenfor samfunnet, i all sin utsatthet og skjørhet.

Skyggelandskapene

Her makter Stridsberg å gi farge, kjærlighet og dybde til det tilsynelatende uutholdelig tragiske. «Kjærlighetens Antarktis» gir offeret et ansikt og en historie. Setningene balanseres mellom store himmelhøye, sakrale bilder og mørke, underjordiske profane bestialiteter. Fryktens øyeblikk beskrives som «En sildrebekk av kullsyresnø langs ryggraden.».

Som med en annen mesterlig svensk romanpoet, Johannes Anyuru, virker Stridsberg helt fryktløst i sin omgang med de store poetiske ordene og greier å revitalisere dem, gi dem ny kraft, i møtes med skyggelandskapene hun skildrer. I årets roman beskriver hovedpersonen sin egen mor med ord som kunne ha vært brukt om hennes eget livsskjebne:

«Var det bare språket hennes som var blitt tømt for innhold, eller var det hele verden? Hvor var språket som kunne beskrive det som nå hadde hendt?».

Det er her Sara Stridsberg er så vanvittig god. I språket mellom verdener, i evnen til å formulere overgangene mellom galskapen, forelskelsen, raseriet, sorgen og rusen.

Fast oversetter har vært Monica Aasprong som har forvaltet Stridsberg metafortette, poetiskhypnotiske språk på en meget god måte. Å oversette fra svensk til norsk kan kanskje tenkes som en bagatell. I dette tilfellet er det ikke det. Aasprong fortjener honnør for denne jobben.