Saramagos Lisboa

José Saramagos roman «Det året Ricardo Reis døde» er uløselig knyttet til livet og diktningen til den store portugisiske poeten Fernando Pesseo. Ja, langt på vei kan romanen leses som et portrett av denne dikteren og som en parafrase over og en tolking av hans verk.

Hovedpersonen i romanen, Ricardo Reis, er ingen ringere enn et av de mange dekknavn Fernando Pessoa skrev under, og som han, som en del av sitt verk, utstyrte med fødested, biografi, yrke, egenskaper og ytre trekk. Typisk for Ricardo Reis var at han beundret de klassiske dikterne, ikke minst Horats, han var lege av yrke, født i Porto, og av politisk oppfatning så overbevist monarkist at han flyttet til Brasil da republikken ble innført i Portugal i 1910.

En poet

I Saramagos roman kommer han tilbake i desember 1935, kort etter at hans skaper Fernando Pessoa er død. Han kommer med en oceandamper i øsende regn over Lisboa, tar inn på hotell Braganca, og vandrer daglig i byens gater mens han oppsøker kafeene, torgene, gatene og parkene der hans opphavsmann ikke bare levde, men som han gjenskapte og gjorde levende for sine etterkommere.

Man kan gjerne si at romanen er en slags reisefører i Lisboa, der Fernando Pessoa og José Saramago i fellesskap viser rundt, men det er også en beveget tolking av Pessoas forfatterskap, og ikke minst av hans livsanskuelse. Ricardo Reis, «tilværelsens utlending», er i slekt med Hamsuns vandrere, med Nagel i «Mysterier» og Augustskikkelsen, han er en «ingenting», et vesen oppløst i tilværelsen, en person som ikke våger elske, mannen uten egenskaper - og likevel fylt av vemod, lengsel, resignasjon og tilgivelse. Og ikke minst av en vidunderlig, ironisk og selvironisk humor og med en dyp visshet om at «han ikke er den han forestiller». Ja, som vet at ingen er den han forestiller.

Uhygge

Derfor blir leseren glad i denne hjemvendte legen og vil fryde seg over hans møte med det loslitte hotellet, de mystiske gjestene, ikke minst av den vakre piken fra Coimbra, Marcenda, med den lamme skulderen og den bekymringsfulle doktor-faren. Leseren vil også møte Lmdia, Pessoas Stella, her som værelsespike som etter noen dager diskret finner sin plass ved hjemkomlingens side i sengen, og som likevel blir den uoppnåelig poetiske drømmekvinnen som et psevdonym ved navn Ricardo Reis skapte henne. Etter hvert blir Ricardo Reis syk og Lmdia pleier ham.

Ellers vrimler det med skikkelser og hendelser, spennende ting skjer, mystiske menn kommer, det er ikke tilfeldig at Ricardo Reis leser en triviell kriminalbok på sengen! Etter hvert blir også Ricardo Reis innkalt til overvåkingspolitiet for rikets sikkerhet. Victor, en representant fra Salazars hemmelige politi, tar inn på hotellet og spionerer på ham. Enda flere mystiske ting skjer, og Saramago viser enda en gang at han kan fortelle en spennende historie, både på det ytre og indre plan. Diktaturets mørke ruger snart over sidene og inngir uhygge.

Flere plan

Romanen kan leses på flere plan. Av den uinnvidde blir dette et første spennende møte med Pessoas Lisboa, og ikke minst med hans mange ansikter: Bernardo Soares, Alvaro de Campos, Alberto Caeiro, Ricardo Reis - og med hans biografi: Den sinnsyke bestemoren som han delte grav med, hans kjære diktervenner fra det futuristiske, interseksjonistiske og sensasjonalistiske kafemiljø i Lisboa. Leseren streifer også borti hans kjære Ofelia, den 14 år yngre kollegaen som han elsket høyt, men aldri våget knytte seg fast til. Skjønt hadde han villet gifte seg noen gang, måtte det bli med henne, skrev han i et brev til henne.

Romanen er også et møte med Portugals historie,ikke minst med mørket, undertrykkelsen og forfengeligheten under Oliveira Salazars diktatur, som Ricardo Reis møter på en svært ubehagelig måte.

Men først og fremst er dette romanen om den hjemvendte sønn, en fremmed som vender tilbake til hjemlandet rett før han skal dø, og som møter seg selv, og reiser spørsmål om hvem han er, hvor han kommer fra, og hvor han skal. Det er flyktningen som krysser sitt spor, og som opplever eventyr med mennesker han tidligere aldri har møtt. Men som også fører samtaler med skikkelser fra tidligere tider, først og fremst med Fernando Pessoa, som jo er død, og som derfor har den behagelige fordel at han bevege seg overalt, også gjennom låste dører, uten at folk kan se ham.

Stor gjendiktning

Undertegnede har lest romanen flere ganger. Først med bare en flyktig kjennskap til Pessoa da romanen kom på dansk for vel ti år siden. Den gang ble lesningen en frodig innvielse i et ukjent landskap. Som Pessoa-entusiast ti år senere blir romanen en gjenkjennelsens fest og et møte med velkjente stier. Ved begge lesninger gripes en av de såre, gåtefulle og beklemmende spørsmål ved det å være menneske og vissheten over at livet er kort, og døden så lang, som Ingvar Moe en gang sa.

Selvfølgelig er også dette en slags eventyrroman - en reise i det ukjente, der slektskapet med Italo Calvinos fantasier ikke er langt borte. Språket flyter, assosiasjonene myldrer, filosofiske betraktninger blander seg med lyriske partier og konkrete bilder fra Lisboas bratte bakker. Oversettelsen til Christian Rugstad formidler mye av melodien og innfallsrikdommen i Saramagos egen prosa. Det er gjendiktning på sitt ypperste i en presis norsk språkdrakt, helt på høyde med Rugstads kongeniale og kresne gjendiktning av Pessoas «Uroens bok». Nå bør denne minituøse ordkunstner belønnes for igjen å ha gjenskapt stor og til nå utilgjengleig litteratur for norske lesere på en så fremragende måte.