Saramagos verden

Reiseskildringer er igjen blitt en aktet litterær sjanger, og nobelprisvinneren José Saramago hører nok med blant de ypperste i klassen.

José Saramagos reise gjennom eget land kan minne om vår egen «Ferdaminni fraa sumaren 1860» av Aasmund Olavsson Vinje, og om den klassiske portugisiske «Viagens na Minha Terra», {lsquo}Reisene gjennom mitt land', av Almeida Garrett. Og Saramago, som vanligvis er en skarp satiriker, fryder seg tydelig på ferden og legger helt bort sitt samfunnskritiske pepper, som han ellers ofte krydrer bøkene sine med.

Her er det den kulturhistoriske flanøren som dominerer. Og for den som vil ha en innføring i portugisisk historie, litteratur, malerkunst og arkitektur skrevet av et sprutende intellekt, er dette absolutt boka. For Saramago møter vel forberedt til reisen .

Gjennom romaner som «Klosterkrønike», «Beleiringen av Lisboa», «Reist opp av jorden» (ikke oversatt) og «Det året Ricardo Reis døde» har han skaffet seg ballast. Han begynner i nord, i provinsene Minho og Douro, der han for eksempel svært så velopplagt vandrer nedover trappene til Ribeira i byen Porto, og tar oss undrende med til Henrik sjøfarerens hus, børsen og St. Fransiskus-kirken. Han fører oss også til den ville borgen i Guimarces, der landets første konge Afonso Henriques ble født og der egentlig Portugals historie begynner.

Hengiven

Det herlige ved reiseføreren Saramago er hans tilbøyelighet til å velge kontrært i forhold til vanlige reisehåndbøker. Det gjelder f.eks i Guimarces, der han fnyser av det gloriøse hertugpalasset, der turistene køer seg. I stedet river han av seg en heftig kjærlighetsbeskrivelse av Alberto Sampaio-museet, som omtrent ingen besøker. «Veiviseren og den reisende sier adjø, begge dypt bedrøvet, ettersom det ikke fantes andre besøkende,» erklærer han lakonisk. Men han er likevel overbevist om at dette museet «inneholder en av de kostbareste samlingene av sakral kunst i Portugal», og han får virkelig leserne til å tro det.

I Lisboa skjer det samme. Han skritter rett over byens storstue Rossio uten å vie den mer enn et par ord, ignorerer noen av de mest kjente turistkirkene, og fortaper seg helt i kirken i Convento da Madre de Deus, der han blir absolutt religiøs i sin hengivelse.

Små bevegelser

Også i romanen «Alle navnene» er det den uforutsigbare Saramago som fengsler. Den handler om den samvittighetsfulle kontoristen José, fortellingens eneste navngitte person, som arbeider i folkeregisteret. José fører et anonymt liv i registrets labyrint og samler på utklipp av kjente personer. En dag faller øynene på navnet til en fullstendig uberømt kvinne. H an får det for seg at han ikke skal nøye seg med bare å ta rede på kvinnens gjøren og laden, han vil også kartlegge alle de som har hatt noe med henne å gjøre. For å kunne gjøre det, må José bryte arkivets vedtekter og gå inn i arkivmappene uten tillatelse fra øverste hold. Hans hensikt er å forsøke å skape mening og mål nede i kjempearkivet. Og alt tydeligere framtrer dette arkivet for ham som et sinnbilde på makten og allvitenheten. Det er en slags allmektig og overvåkende guddom som forsøker å knuge menneskene gjennom den innsikt den får i deres små bevegelser.

Forbindelseslinjer

Det ender med at dikterens navnebror José forsvinner inn i arkivmørket med en tråd festet til ankelen. Men leseren håper intenst på at José, i likhet med sin forgjengerske Ariadne, en gang kommer ut av uhyggelige labyrinten.

«Alle navnene» bringer naturlig nok tankene til Franz Kafka. De to kjente litteraturforskerne Gilles Deleuze og Félix Guattari brukte ordet «rhizom» for å skildre hva det er som er karakteristisk for ham. «Rhizom» kan oversettes med «underjordisk nettverk av ganger», et uregjerlig system av røtter, forbindelseslinjer, akkurat som det vi møter i Saramagos roman. Det er også andre likheter. «Kafka er en leende forfatter, overmåte munter og full av livsglede,» sa Deleuze og Guattari. Slik som Saramago, tilføyer vi.

Dessuten er portugiseren hele tida så nær livet, ikke minst når han skildrer foreldrene til kvinnen på de siste sidene og lar dem fortelle om datteren. Da kommer Saramagos store menneskelighet inn. Bak irrgangene aner man med ett enkeltmenneskets tragedie og gåtefulle sjel.

Eventyrforteller

Christian Rugstad har oversatt «Alle navnene», som åpenbart har en annen atmosfære og beveger seg i et annet språklig univers enn de fleste av Saramagos romaner han tidligere har oversatt. Også denne oppgaven løser han utmerket gjennom sin sobre, presise og nyanserike gjendiktning. Kjell Risvik har tatt hånd om den mer lyriske forfatterstemmen i «Reisen til Portugal», og greier å gjenskape den eventyrstemningen som originalen har. Saramago er nemlig en stor eventyrforteller, og ikke minst når fortid og landskap skal trylles fram.

Saramago er en herlig reisefører.

Roman med stor menneskelighet.

Han debuterte som forfatter i 1966 med diktsamlingen «Os Poemas Possmveis»I 1982 slo han for alvor igjennom med romanen «Memorial do Convento» («Klosterkrønike»).Flere av hans bøker er blitt oversatt til norsk, bl.a. «En flåte av stein», «Jesusevangeliet», «En beretning om blindhet», «Det året Ricardo Reis døde» og «Alle navnene».I 1998 ble Saramago tildelt Nobelprisen i litteratur.Saramago regnes som en av Portugals betydeligste nålevende forfattere, og bøkene hans selges i hundretusener i hjemlandet.

Saramago er bosatt på Lanzarote.

EVENTYRFORTELLER: Forfatteren José Saramago er god til å formidle livsglede, skriver Karsten Alnæs.Foto: SCANPIX