Sårbar tekstmosaikk

«Hva er det som går og går og aldri kommer til døra?» Denne velkjente gåten har en sentral plass i Cathrine Grøndahls nye diktsamling.

Les noen av Cathrines dikt!

Den slår an et tema omkringtida som går i ring, hjerter som slår i utakt og et forhold som står i stampe. Og når gåten dukker opp, to ganger, er det som brikker i et språklig-poetisk spill.Inn i sin egen tekst har Grøndahl vevd sitater og talemåter de fleste vil være fortrolige med. «Når jeg våkner i Bakvendtland/ går allting an». Slike sitater, eller nesten-sitater, florerer i hennes dikt.

Det etableres utallige forbindelser til andre tekstunivers. Prøysen, Askildsen, Shakespeare, Rimbaud, Lindgren er navn som klinger med. En salig blanding. I tillegg takker hun for lån av linjer i et noteapparat. Her nevnes bl.a. Edith Södergran og Virginia Woolf. (Ordspor jeg ikke så.) Så det er ikke noe diskré intertekstuelt spill, dette her. Blir det ikke for mye av det gode? Forstyrrer det ikke lesningen?

Det forhindrer oss ikke i å kunne fornemme en bitterhet og sårhet i den helhetlige teksten, en sårhet som har med dikteren selv å gjøre. Teksten arter seg som en dialog for én. Det er hun som styrer ordet i en lang anklage. Det er hun som aldri når den døra. Hun står på stedet hvil og er i ferd med å forsvinne i «Das Ewig-Weibliche», eller slik Grøndahl selv gjengir begrepet: «det evinnelig kvinnelige».

Og bokas tittel virker som en gravskrift over forholdet: «Det har ingenting med kjærlighet å gjøre». Det er denne stillstanden, denne statiske kjærligheten som fasetteres og belyses i mosaikken av sitater.

Men innimellom inntreffer det en taushet, arket ryddes for å gi plass til en sår og lavmælt stemme som jeg altså opplever som Grøndahls egen. Den berører mest: «Vi avvikler hverandre,/ ord for ord,/ slukker øynene og avlyser;/ ansiktet, kroppen/ og ordet/ som sto lys levende/ forsvinner i en liten skrift/ så er alle netter grå.»

Les flere dikt fra boka!

CATHRINE GRØNDAHL: Lyriker med sår og lavmælt stemme.