Illustrasjonsfoto: NTB Scanpix
Illustrasjonsfoto: NTB ScanpixVis mer

Sårbare mennesker trenger god omsorg, ikke dødshjelp

Å vite at man blir ivaretatt når man ikke kan ta vare på seg selv, er en av våre gode velferdsgarantier. 

Meninger

I Dagbladet 23. august oppfordrer Cecilie Hoxmark politikerne i Norge til å endre lovverket slik at personer som hennes mor, som lider av Alzheimer, kan få muligheten til å motta aktiv dødshjelp.

Det er ikke vanskelig å ha sympati med pårørende som ser at nære familiemedlemmer utvikler demens. I Norge antar vi at det er nærmere 80.000 personer som lider av demens i varierende grad. Det ville være bekymringsfullt om vi hadde et lovverk som åpnet opp for dødshjelp til disse menneskene, som er en relativ stor gruppe i samfunnet vårt. En lov som åpner opp for aktiv dødshjelp vil sende sterke signaler om at deres liv ikke er like verdt å leve lengre. Er det slik vi vil behandle våre eldre og sårbare?

Ett av hovedkriteriene som ligger til grunn for andre lands praksis rundt hvem som får dødshjelp er at personen må være samtykkekompetent.

Kriteriet kan umulig oppfylles når det gjelder personer med demens, og det kan fort bli skummelt hvis pårørende som er slitne av å ta vare på sin pleietrengende forelder eller i overdreven medlidenhet får retten til å ta denne avgjørelsen.

I motsetning til Hoxmark mener jeg lovverket, som langt fra er passivt, men kriminaliserer aktiv dødshjelp, nettopp er en trygghetsfaktor for mennesker som lider av demens.

At vi har et regelverk og et helsevesen som etterstreber å verdsette livet like fullt, selv om helse, funksjonalitet og evner er svekket, er et gode. Å vite at man blir ivaretatt når man ikke kan ta vare på seg selv, er en av våre gode velferdsgarantier. Sårbare personer fortjener mer av oss som samfunn enn en dødelig injeksjon.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook