Sårbare Norge

Når de internasjonale organisasjonene er under press, blir Norge og andre små land sårbare, skriver Erna Solberg. I dag holder Jonas Gahr Støre utenriksminsterens årlige redegjørelse i Stortinget.

NORGE ER ET lite land i periferien av Europa. Vi har sterke egeninteresser i mange deler av verden, men begrenset evne til å fremme dem. Samtidig har Norge i årevis hatt en ambisiøs agenda for demokrati, menneskerettigheter og utvikling for dårligere stilte land. Vi oppnår ikke disse målene uten velfungerende internasjonale institusjoner. Når disse institusjonene er under press, blir norsk utenrikspolitikk sårbar. Dette er dessverre dagens situasjon.Utenriksministeren holder i dag sin årlige utenrikspolitiske redegjørelse. Jeg håper at den vil være preget av realisme, en god balanse mellom interesser og verdier, og en grunnleggende positiv holdning til alle former for internasjonalt samarbeid. Fjorårets redegjørelse fra utenriksministeren var preget av sårbarhet i Midtøsten. Den varte i hele 50 minutter og kom kort tid etter at den norske ambassaden i Syria var blitt plyndret og brent og den norske militærbasen i Nord-Afghanistan var kommet under tungt skyts. Ved et lykketreff var det ingen nordmenn som omkom. Selv om norske interesser i utlandet ikke er under væpnede angrep i øyeblikket, er Norge like fullt svært sårbart på sentrale utenrikspolitiske felt.

NATO ER UNDER press i Afghanistan. Snart seks år etter at Taliban-regimet ble kastet ut av Kabul, er ikke NATO i nærheten av å kunne overlevere alle nøklene til huseieren, den demokratiske regjeringen i Kabul. Ingen spør om Taliban vil slå til når snøen smelter - bare når. NATO har i de senere år reformert sine styrker, men ikke i samme grad sin politiske tenkning. Jeg håper at Jonas Gahr Støre i dag vil kunngjøre at Norge stiller opp for våre nærmeste allierte i Sør-Afghanistan, slik som USA, Storbritannia, Nederland, Canada og Danmark. Regjeringens budskap om 100 prosent sivil innsats blir troverdig først når man samtidig yter 100 prosent militært. NATO er og skal være primært en militær organisasjon. Jeg oppfordrer utenriksministeren og forsvarsministeren til å la 2007 bli året da norsk NATO-politikk igjen blir forankret i et bredt flertall i Stortinget, istedenfor et internt forlik mellom SV og deres koalisjonspartnere.Det har vært lite snakk om Soria Moria-erklæringen i norsk utenrikspolitikk det siste året. Det er positivt. Erklæringens utopiske mål om «fullstendig avskaffelse av atomvåpen» og «avskaffelse av dødsstraff i alle land» og en «FN-ledet verdensorden» tilslører de faktiske vanskelighetene med å nå dem. Hvis det realistiske målet er å bremse opp atomkappløpet, redusere bruken av dødsstraff og hjelpe FN reformere seg selv, bør regjeringen heller si det som det er. Først da blir det mulig å ha en saklig diskusjon om mål og midler. Og først da blir det tydelig hvor store spenninger som i dag eksisterer innenfor de internasjonale organisasjonene som er aller viktigst for Norge, særlig NATO, EU, FN, og OSSE.

NÅR DE INTERNASJONALE organisasjonene er under press, blir Norge og andre små land sårbare. Her hjemme dreier debatten seg ofte om norske ambisjoner og verdier. Høyre ønsker å dreie diskusjonen over på hvordan vi når målene - om målene er realistiske - og hvordan resultatene ser ut i den virkelige verden. Et Norge utenfor EU er et sårbart Norge. Avvisningen av EUs grunnlovstraktat har dessverre satt EU-samarbeidet tilbake. Selv om unionen stadig produserer nytt lovverk av stor viktighet for Norge, er den institusjonelle strukturen og rettslige rammeverk ikke godt nok tilpasset de omfattende utvidelsene i de senere år. To av tre partier i regjeringen synes dette er greit, og ser uansett på EU som et problem. Dette er et nærsynt standpunkt: På sentrale utenrikspolitiske felt kan Norge bare realisere seg selv gjennom EU, ikke minst i FNs generalforsamling. I den grad vi skal ha en FN-ledet verdensorden, er EU en garantist for at den vil fungere. Samtidig er regjeringens overdrevne tro på hva FN kan bli - og levere - verken i FNs eller Norges interesse.

DETTE VET utenriksministeren, som i likhet med sine forgjengere stadig støtter EUs stemmegivning og erklæringer i FN. Det siste året har regjeringen fulgt EUs ledelse i saker som styrking av FNs rolle; diktaturet i Hviterussland; avskaffelse av dødsstraff; fornektelse av holocaust; Israels okkupasjon av palestinsk land; klimatrusselen; pressefrihet i Aserbajdsjan; fred i Øst-Timor. Listen er svært lang og går helt til kjernen av norske utenrikspolitiske ambisjoner, uansett regjering. Dette viser at Norge vitterlig hører hjemme i EU, også verdimessig og utenrikspolitisk. Jeg håper at utenriksministeren vil reflektere over EUs overordnede betydning for Norge, ikke bare innenfor Norges grenser, men også i våre nærområder og globalt.Her ligger en fundamental forskjell mellom regjeringens og Høyres syn på utenrikspolitikken: Vi deler mange av de samme målene, men har nokså ulikt syn på hvordan man når dem. Høyre tilstreber tett samarbeid med likesinnede land i alle internasjonale organisasjoner der vår stemme kan bli hørt. Regjeringen tror den kan velge samarbeidsfora etter à la carte-metoden: ja til FN, tja til NATO og nei til EU. Med en slik kurs vil Soria Moria-erklæringen forbli et stykke papir.WTOs 150 medlemsland har brutt mange frister på å enes om en ny global handelsavtale som tilgodeser utviklingslandene, reduserer landbrukssubsidier og regulerer handelen med tjenester bedre enn i dag. Internasjonal handel er som all annen trafikk: Vogntog som USA, EU og Kina kommer alltid frem på gulblink; små mopeder som Norge er sårbare, og avhengige av trafikklys og politi. Mens WTO sakker akterut, inngås et lappeteppe av nye, tosidige og regionale handelsavtaler som kommer WTO i forkjøpet. EU-landene gjør dette. Norge er på etterskudd. Det bør bekymre flere enn Høyre.

NORGE TRENGER EN sterk organisasjon dedikert til demokrati og menneskerettigheter i vår egen verdensdel, og hvor alle stater er medlemmer. OSSE er en slik organisasjon, men den har i flere år opplevd økende konfrontasjon mellom EU og USA på den ene siden, og Russland og dets støttespillere på den andre. Russland spilte en konstruktiv rolle i Georgias overgang fra autoritært til demokratisk styresett; i Ukraina og Hviterussland støttet Russland dessverre de antidemokratiske kreftene. Dette er uheldig. Samtidig er EU opptatt av sin sårbarhet med hensyn til energiforsyning; NATO har også vært inne på dette temaet. Her kan Norge forhåpentligvis bidra med en del av svaret.Utenriksministeren har det siste året engasjert seg i en rekke innenrikspolitiske diskusjoner. Dette er nytt, men er symptomatisk for en utvikling over mange år hvor skillelinjene mellom innenriks- og utenrikspolitikk er i ferd med å hviskes ut. Dette stiller nye krav til utenrikstjenestens kompetanse, organisering og samspill med resten av forvaltningen og det norske samfunn. Det er viktig at Norge utnytter sine begrensede ressurser på best mulig måte og i samarbeid med likesinnede land. Står vi utenfor sentrale fora der Norges fremtid utformes, forblir vi sårbare. Norsk utenrikspolitikk er for tiden bundet opp til små særinteresser i det norske samfunn. Det gjenstår å håpe at dagens redegjørelse vil inneholde mer realisme, vilje til samarbeid med Stortinget, og åpenhet for alle de ulike samarbeidsorganene som står til Norges disposisjon - uten unntak.