Sårbare syner

En særegen skikkelse som dramatiserer innenfor gråskalaen.

BOK: Billedkunstneren Paul Gåsøy (f. 1935) er nå tilgjengelig i bokform. Dermed har kunstnerskapet til en i dobbelt forstand sjelden fugl havnet mellom to permer. Billedspråket er i overveiende grad knyttet til en surrealistisk preget og høyst særegen grisailleteknikk, der fuglen går igjen som et viktig element. Hans ofte pjuskete vingearter formidler både storøyd sårbarhet, ligger som skyggeaktige ofre eller framtrer lik projeksjoner av lengsler i frihetlig flukt. Deler av Gåsøys grå billedunivers er skrapt fram fra grunnen. I boka beskriver han bakgrunnen for denne fysisk pregete arbeidsmåten med de syner som framkom da han gnidde og fjernet det lyse malingslaget ved senga under et langt sykeleie med giktfeber i barndommen:«På sjukerommet heime var det mørkebrune veggar, og over var det måla ljost, og eg skrapa bort kvitmålinga, og far og mor og alle hine, og framande dyr kom fram». Doktorordene om at gutten var kunstner, virket kanskje også legende.

Magasinet for alle

Likevel var det nok møtet med Kaare Espolin Johnsons bevisste bruk av barberbladet i illustrasjonene til Magasinet for alle som ga skrapeteknikken en billedmessig produktiv dreining for Gåsøy. Han skulle for øvrig følge sin markante forgjenger som bidragsyter til Nils Johan Ruds legendariske publikasjon opp gjennom 60-åra, der han illustrerte så vel Ingvald Svinsaas som Vidar Sandbeck. Og ble engasjert av Bokklubben til å ledsage D. H. Lawrence\'s tekst i romanen «Lady Chatterleys elsker» i 1971. Hans art nouveau- og hippieinfluerte ideer virket nok som visuell gjødning på romanens erotiske jordsmonn. «Gåsøy står for en lyrisk kunst full av naturmystikk», skriver kunsthistorikeren Svein Thorud i forordet til boka. Men det fins like mye av mørke aksenter med dystre drag i romsdalingens kontrastfylte bilder. Der minner fra krigens dager ga et ekstra traumatisk trykk til synene fra et 70-tall med imperialistisk terror og rovdrift på naturressursene. Dette underbygger også noe av det etiske alvoret, som Thorud også ser som vesentlig hos Gåsøy. Ta bare et bilde som «Eit sovende barn».Mens blomstens kronblader legger seg med kjærtegnende letthet over den sovende ungens lukkete øyne, spjæres nattemørket av marerittaktige vekster og visnende planter.

Bundet

I Gåsøys genuine kunst fins det imidlertid en tendens til repetisjon og overbrodering av de samme virkemidlene. Den komposisjonelle kompleksiteten klarer ikke å kompensere for denne gjentakende karakteren. Derfor kan det bli noe bundet over mange bilder. Likevel er Paul Gåsøy på sitt beste noe av de mest særegne og hudløst sensible man kan møte. Slik gir denne boklige oppsummeringen anledning til å se ham i helfigur, selv om man savner framstillingen av en større sammenheng for kunstnerskapet.