Sargasso

Sympatisk kjærlighets- beretning som forstyrres av kåserende småprat.

BOK: Stadig flere journalister debuterer med romaner. Vi skal likevel ikke anta at disse nødvendigvis må ende som den gjennomtabloidiserte byromanen «Pornopung». For fjernere fra Larsens debut går det vel knapt an å komme enn nynorskjournalisten Atle Hansens «Sargasso».

Riktignok handler begge bøkene om den vanskelige kjærligheten, men når Hansen kommer til det intime, melder han utidsmessig nok pass:

«her møter mine ord si yttarste grense, ikkje fantasien, for eg veit kva unge folk gjer, eg har gjort det sjølv, meir enn ein gong.»

Fremmedfrykt

Sitatet er òg symptomatisk for stilen i boka; en muntlig, «godslig» stil der jeg-personen gjendikter foreldrenes kjærlighetshistorie ut ifra noen fotografier og ting han har snappet opp i barndommen: om en mørkhåret finnmarking som mønstret av som sjømann da han fant kjærligheten på et hotell i Haugesund. De to ender opp i konas trange pietistiske hjembygd i etterkrigstidas Bygde-Norge, med fremmedfrykt og gudstro, sild, poteter og strøjobbing.

Sjømannens lengsel mot havet (og argentinsk indrefilet) er likevel ikke større enn kjærligheten. For dette er fremst av alt en litt nostalgisk kjærlighetsberetning der sannhetsgehalten også er avhengig av lesernes tro på kjærligheten («tru meg, eller ikkje»).

Kåserende

Stilistisk søker Hansen sporet av den tapte tid gjennom småpratende assosiasjoner og innskutte bisetninger (som kan vare over flere sider, og av og til kan virke noe tilfeldige og slappe). Da med en kåserende smålun humor hvor fortelleren «hinter» megetsigende og Øivind Thorsen-aktig:

«nei fri og bevare meg vel, det skulle no passe seg at ho skulle gå på kino òg, gamle kjerringa, kva skulle dei sagt i bedehuset då.»

Selv bryter han stadig inn i teksten og kommenterer seg selv:

«eg merkar no at skildringa av desse kjenslene gong etter gong tyr til dei verste klisjear (...).»

Men disse forbeholdene irriterer mer enn det foregriper kritikken. Fortelleren blir i passasjer nesten anmassende og forstyrrende. Generelt blir denne sympatiske boka for kåserende, småmorsom og uttværende til at det vel kan kalles en knalldebut.