Sårt og brutalt om far

Ei bok han var meislet til å skrive, en fortelling som overskrider spenningsfeltet mellom private og universelle dilemmaer, skriver Dagbladets anmelder om «Fars krig» av Bjørn Westlie.

Her er ukas bokanmeldelser.

BOK: Du merker det raskt: Denne boka kunne ingen andre skrevet.

Forfatteren kan være debutant eller han/hun kan ha skrevet et dusin bøker før. Men så kommer endelig boka de var meislet til å skrive, en fortelling som overskrider spenningsfeltet mellom private og universelle dilemmaer. Ei bok de muligens har utsatt, fordi temaet er tabubelagt, for følelsesbetont eller fordi historien ennå ikke er ferdig levd.

«Fars krig» av den erfarne DN-journalisten og forfatteren Bjørn Westlie er en slik utgivelse.

Bruddet

Bjørn Westlies far var nazist og frontkjemper. Petter Westlie deltok i tyskernes angrep på Sovjetunionen, han bivånet, og kanskje deltok, i grusomme massemord på jødene i Ukraina. Han fikk frostskader på beina og ble nesten drept flere ganger.

Etter krigen og landssvikerdommen tviholdt han fortsatt på at det var riktig å gå i fiendens tjeneste. Han giftet seg med Agnes, som var en nær venn av Ruth Maier, en jødisk flyktning som oppholdt seg i Norge inntil hun ble deportert og drept i 1942. Hennes dagbøker utkom på norsk høsten 2007. I 1949 fikk ekteparet sønnen Bjørn, som aldri får noe nært forhold til den innesluttede faren.

Bjørn Westlie blir seinere venstreradikaler og kommer i opposisjon til faren. Petter Westlie isolerer seg og utvikler ekstreme rasistiske synspunkter. Faren representerer alt sønnen hater, og omvendt. I 1992 inntreffer bruddet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

NORSKE FRONTKJEMPERE: Bjørn Westlie tror at faren og andre norske frivillige deltok i drap på jøder. Her inspiserer Quisling politikompaniet av Den norske legion før avreisen til østfronten i 1942. Foto: SCANPIX
NORSKE FRONTKJEMPERE: Bjørn Westlie tror at faren og andre norske frivillige deltok i drap på jøder. Her inspiserer Quisling politikompaniet av Den norske legion før avreisen til østfronten i 1942. Foto: SCANPIX Vis mer

Forsoning?

Etter bruddet begynner faren å snakke inn på kassetter, som han sender sønnen i håp om at han vil forstå hans drivkraft.

Det tar mange år før Bjørn Westlie lytter til dem.

Når faren seinere flytter ut av byen, får sønnen i tillegg tilgang til pappesker med avisutklipp, der faren blant annet har tegnet kors på samfunnsaktører han oppfatter som svikere i kampen mot innvandrere.

Bjørn har arvet et ukrainsk skrin av moren. Det tar lang tid før han utforsker det. Oppi er det noen bilder, blant annet av Ruth Maier. Gradvis gjenopptas kontakten mellom far og sønn, og de tilbringer mye tid med å snakke om farens oppvekst på Raufoss, krigsopplevelsene, om synd, anger, skyld og svik.

Det blir mange hvorfor, hvorfor, hvorfor? Faren forstår ikke lenger hva det var som drev ham. Og han har dårlig samvittighet for dette med jødene. Mye husker han ikke lenger.

Arven

Bjørn Westlie spinner elegant de ulike fortellerlagene sammen. For eksempel skjer det nesten umerkelig at fortellerstemmen går fra å skrive «Petter» til «far» og «jeg». Det inntreffer først på side 168, idet beretningen har kommet fram til 1949.

Sårt og brutalt om far

«Fars krig» er fortellingen om farens ulike kamper (mot russere, ukrainere, jøder, nordmenn, tyskere, innvandrere, og seg selv) men det er like mye en fortelling om sønnens behov for å forstå farens motiver. Journalisten reiser blant annet til Ukraina for å komme til bunns i om faren faktisk deltok i massakrene av jødene. Og journalisten reiser innover.

Han graver for å finne ut hvor mye Petter det er i ham selv. Bjørn Westlie ble politisk radikal og meldte seg inn i AKP. Hvorfor ble de begge tiltrukket av altoppslukende og uforsonlige ideologier?

Utfordrende

Alt smelter sammen til en politisk, historisk, personlig, universell og eksistensiell lesebombe. Det er usentimental nerve i hver setning. «Fars krig» er litterær reportasjeskriving på sitt sterkeste. På det reflekterende nivået er den også utfordrende. Det oppstår konstruktive sammenstøt mellom sønnens spørsmål og farens blanding av bombastiske og unnvikende svar.

Er pakistanere i dagens Norge vår tids jøder? spør Bjørn Westlie. Faren svarer at han forstår spørsmålet. Og at han vet hva sønnen helst vil høre. Men han kan ikke svare, fordi han ikke er den samme i dag som da.

Boka er ikke fordømmende, som man kunne forvente. Snarere retter Bjørn Westlie ofte pekefingeren mot seg selv. Han er dessuten usikker på hvilke lærdommer man kan trekke ut av denne historien. Foruten kanskje dette:

«Det som likevel står klart for meg, er at denne historien er summen av alt som ikke skulle ha skjedd. For den som underkaster seg et politisk prosjekt i den tro at det er det største og viktigste av alt, taper ikke bare seg selv, men kan også miste alt og alle.»

Hvem trenger lærdom når man kan få innsikt.

LES OGSÅ:

SKREV BOK OM FAR: DN-journalist og forfatter Bjørn Westlie.