Sårt og nært

«Kranes konditori» i visuelt storslått og samtidig følsom regi - og med stort spill fra hovedrolleinnehaverne.

TEATER: TRONDHEIM (Dagbladet): «Kranes konditori» er en tekst skrevet av en kvinne, Cora Sandel. Den tar opp tema som sjelden nevnes, eller knapt er på mote: Fattigdommens slit, rotløs kjærlighet hos dem som har levd en stund - og en mors ambivalente følelser overfor sine egne barn. Den utslitte seigkvinnefølelsen det snakkes om i dag, er lite mot det gråslitet syersken Katinka Stordal har, der hun skal sy dag og natt for å redde sine barn fram og opp gjennom gymnaset. Og en dag sier det stopp. Katinka sitter på Kranes konditori midt på dagen. Og drikker portvin. Hjemme er det ingen middag, kunder sitter og venter. Katinka gir blaffen.På Trøndelag Teater er Kranes konditori en platting som kan dreies, midt på scenen, med rammeverket av vegger, og en trapp opp til «privaten» i andre, en scenografi av Arne Nøst som former den store scenen, men som samtidig med god hjelp av lyset kan gi fokus på de tette, nære spillescener stykket krever. Det er en imponerende bruk av rom og lys. Og åpningsbildet gir inntrykk, der et kor av fortellerstemmer marsjerer inn og rundt mens de i bruddstykker forteller om Katinka, konditoriet og småbyen.

Står fjellstøtt

Dette stykket står og faller på Katinka Stordal og svenske Stivhatten, og her står de to fjellstøtt, hvis det er ordet for to skakke og slitne sjeler som her finner nødhavn hos hverandre. Terje Strømdahl spiller sin Stivhatt som et varmt, energisk og følsomt stykke drivved som er vasket i land i denne småbyen - med en egen energi som fanger, og med en styrke som kommer fra et ståsted langt nedenfra. På bunnen har man jo i det minste fast grunn under føttene. Og Hildegunn Eggen spiller Katinka med en innlevelse i utmattelsen, slitets meningsløse depresjon når tråden har røket. Det er lett å unne den figuren portvin og kjærlighet. De to holder oss fanget i sitt ømme, vakre og slitne spill.

Moderne uttrykk

Litt mer på det jevne er byens øvrige menn, men som miljøskildring og gruppebilde får ensemblet fint fram byens tranghet, der alle kjenner alle så altfor godt, og har gjort det lenge. Marianne Meløy imponerer som den kvikke frøken Larsen på konditoriet. Carl Jørgen Kiønigs regi har, også med hjelp av lys, musikk og scenografi, lykkes imponerende godt i å gi det tradisjonelle stykket et moderne, presist uttrykk - fra starten har oppsetningen en imponerende energi, kombinert med sterke visuelle bilder. Det er en modernisering som fint ivaretar kvalitetene i klassikeren fra Kranes konditori.